Dumpet ned i søppelsekken.

Det er noe jeg har tengt lenge på å skrive om, men som jeg aldri har fått somlet meg til. Jeg tror det er fordi det er noe jeg er veldig stolt av. noe jeg har klart å gjøre som jeg aldri trodde jeg ville gjøre. Jeg synes ofte det er vanskelig å fortelle andre at jeg har gjort noe bra. At jeg fortjener en klapp på skulderen, så jeg har på en måte latt det ligg å bare være mitt. men nå er jeg klar for å fortelle det til dere også.

Jeg har jo akkuratt flyttet inn i nytt hus med mamma, JP og lillebror. Det vil si, jeg flytter ikke ordentlig inn før jeg er ferdig på folkehøyskole i Sandefjord. Men når vi flyttet er jo det å pakke ned soverommet en stor del. Mens jeg pakket ble det også en hel del jeg ikke tok med meg videre inn på det nye rommet. gamle ting jeg fant liggende som jeg hadde glemt at jeg hadde.

Da jeg var nesten ferdig sto jeg igjen med en liten lilla kiste som jeg hadde hatt utrolig lenge. Jeg sto med tårer i øynene og stirret ned på den lille esken. jeg kunne føle den stirre tilbake på meg og hviske vonde tanker inn i ørene mine. Denne esken inneholdt redskaper jeg brukte til å la de røde tårene renne. Redskaper som hadde vært med meg gjennom de tunge nettene.

Fingrene mine ble helt hvte der jeg sto å niholdt i kisten. Jeg vlle så gjerne gi slipp. jeg ville bli ferdig med dette. jeg ville komme meg videre. nå målet med å være skadefi i 6 måneder. Jeg lukket øynene, løsnet på grepet og helt uten videre, skled den ut av fingrene og dumpet ned i søppelsekken. sammen med gamle tannbørster og annet søppel. for det var det det var, den lilla kisten, søppel.

Hviskene fra fortidens netter stoppet. jeg kunne ikke kjenne de dømmende blikkene. Jeg følte på en ekte glede. som gjorde meg stolt. jeg gråt ikke ford eg var trist, men fordi jeg var så utrolig glad. for bare ett år siden kunne dette aldri ha skjedd.

Det er takket være menneskene rndt meg at jeg klarte dette. Takke være at jeg føler at jeg må være sterk for Tøffen (nye hunden min). Takket være nye venner som ser meg for den jeg er og ikke for sårene. Takket være et støttende miljø. Og ikke minst, takket være all kjerligheten. For dere der ute virker det kanskje som et lite steg, men for meg, som har slitt med dette i mange år, er dette et gigantisk steg ut av skyggen og inn i lyset og gleden. Jeg er glad for at jeg ikke lenger er i lenker. Takket være alle DERE!

Den negative regla

Det å gå på folkehøyskole har endret meg. Jeg føler jeg har mer tiltro til meg selv og jeg tør, og mestrer ting jeg aldri har gjort før. Men det å gå på folkehøyskole har også sine negative sider.

Nå tenker jeg på det at ingen kjenner min fortid. Ingen vet hvem jeg er, hva jeg har opplevd eller hva jeg har gjort. Dette kan jo så klart være et pluss. Du kan starte med blanke ark og være akkurat den du vil, men det betyr jo ikke at fortiden din ikke lenger henger med deg. At de tingene som gjorde vondt for noen måneder siden, ikke lenger gjør vondt fordi ingen vet om det.

Det er mange emner jeg ikke liker at blir snakket om ut høyt. Og i hvert fall ikke tullet om. Det er mange ord jeg ikke takler å høre og mange situasjoner som rett og slett er triggende. Dette er det ingen som vet. Ingen andre enn meg. Jeg vil ikke at folk skal se på meg som hun som ser røde tårer, men jeg vil samtidig ikke at folk skal snakke om visse emner uten å vite at det virkelig sårer meg og gjør meg vondt.

Noen ganger når vi sitter i matsalen, begynner de å spøke om ting som for de aller fleste er u-relevante. Kun ord og temaer som er i sanger og depressive blogger på internett. Men for meg svir det virkelig når jeg hører det, fordi det er en del am min hverdag. Jeg prøver å feste blikket på tallerkenen slik at ingen skal se raseriet i øynene mine, håper de bytter tema snart. Men de bare fortsetter å tulle. Det er jo ikke deres skyld, for de aner ikke noe om min fortid, de kan ikke lese mine tanker, så de vet ikke at dette trigger meg. Jeg kjenner tårene sprenge seg frem i øyekroken, men jeg nekter å la dem komme. Før jeg rekker å skrike dem opp i ansiktet, reiser jeg meg heller fort opp. Så fort at stolen min nesten velter bakover. Jeg tar med tallerkenen og glasset og setter det fra meg, for å få en pause.

Jeg står lenge bare for å få igjen pusten. Debatterer på om jeg skal gå opp på rommet eller å sette meg tilbake med de andre ved bordet. Jeg bestemmer meg ganske raskt for å sette meg, i frykt for hva jeg vil gjøre hvis jeg går. I frykt for meg selv. Heldigvis har de byttet tema mens jeg var borte.

 

Heldigvis var det ingen som forsto. Heldigvis kan jeg glemme. Frem til om et par dager, da er det samme regla igjen?

Dette er bare begynnelsen, 3 måneder!

Her kommer det!
Jeg har vært skadefri i ca 3 måneder.

 

Pust
Ja, jeg er stolt av meg selv, ja, jeg vil skryte av meg selv, ja, jeg synes dette gjør meg til verdens flinkeste person! Det er egentlig litt vanskelig å sette ord på. Hvor glad jeg er akkurat nå. Jeg har klart å holde meg. Alle disse nettene og dagene. I hele tre måneder. Jeg har vært egoistisk og det har lønnet seg.

Pust
Jeg vil ikke si at  jeg er ferdig med det, at jeg er frisk, at jeg aldri kommer til å gjøre det igjen. jeg kan ikke love det. Jeg håper det, såklart, det er jo mitt største ønske. men jeg kan ikke love det. for tanken er der fortsatt. Savnet etter bladene mot huden. jeg savner det innimellom, jeg gjør det. Men det er blitt lettere å la være. jeg har funnet bedre teknikker. Så enkelt som å titte på YouTube eller spille på mobilen, men det funker, så hvorfor ikke.

Jeg har funnet ut ting om meg selv, lært meg selv å kjenne bedre. Jeg har funnet ut konkrete ting som trigger meg. konkrete avgjørelser som kan utløse smerten. Jeg har funnet konkrete løsninger på å håndtere eller ungå slike situasjoner.

Det er helt utrolig nydelig hvordan det føles å kunne gå ut døren uten å være redd for at jakken er for stram rundt armene slik at det skal gnisse å gjøre vondt. det er deilig å kunne gå i bikini uten å måtte skjule deler av kroppen min. Det er rett og slett en herlig følelse å være fri, ''normal''.

Pust
Det som jeg tror har hjulpet meg mest av alt, tror jeg må være det at jeg har utfordret meg til å gjøre ting som jeg hater og som gjør meg redd og usikker. Jeg hopper rett ut i det, uten å tenke over det, uten å analysere. Jeg bare gjør det, å pluttselig er det over, og nei, det var ikke verken skummelt eller farlig. Det at jeg klarer å gjøre ting jeg ville trodd jeg ikke ville klart gir meg en mestringsfølelse som igjen får meg til å føle på denne lykken som alle snakker om og søker etter. Jeg pleide å bli deprimert over at jeg var en taper, var svak og pinglete fordi jeg ikke turte å spørre om hjelp i en klesbutikk, men nå, nå tør jeg. og det gjør meg glad. VELDIG GLAD!

Jeg har kommet så langt og jeg ønsket å fortelle dette til dere. enten du sliter med det samme eller ikke. enten du kjenner meg eller ikke. uansett. jeg vil skryte av meg selv. Fortelle hvor flink jeg er. hvor sterk og modig jeg er. Hvor fantastisk jeg er. og DETTE ER BARE BEGYNNELSEN!

3 måneder er en lang periode uten selvskading for meg, men om et års tid, vil det bare være småtterier. som jeg sa, DETTE ER BARE BEGYNNELSEN!

Pust

Utfordre deg selv!

I det siste har jeg nesten ikke blogget, men det er en grunn til dette. jeg har funnet ut at jeg virkelig vil ta tak i min depresjon og selvskading. jeg vil ikke ha noe mer med det å gjøre. jeg vil ut og er endelig fast bestemt på at dette skal jeg gjennomføre. og dette skal jeg klare.

Jeg har allerede gjort en del småtiltak. som f.eks. så hører jeg ikke lenger på musikk. Jeg kan såklart høre på musikk sammen med andre for morro, på fester eller liknende. men jeg setter aldri på en sang når jeg sitter for meg selv og er lei meg. Sangene som spilles blandt mine venner er ikke den samme type musikk jeg selv hører på alene. "min" musikk er lett deprimerende og gjør meg enda mer fast bestemt på at det blir ikke bedre og alt det tullet der. så musikken min eksisterer ikke lenger hos meg.

en annen ting jeg har tatt tak i, er dette med telefonen. jeg har en litt over middels skrekk for å ta eller ringe med telefoner. selv til mine foreldre eller beste venner. jeg liker det ikke og det skaper en frykt og uro i meg som jeg ikke takler. Nå har jeg bestemt meg for å ta telefonen hver gang den ringer, uten å prøve å tenke over det først. selv ved ukjente nummere. dette har lært meg til at det er ingenting farlig med å ta telefonen i det heletatt. Absolut ingenting. Jeg er fortsatt litt redd for å ringe andre, men det kommer seg  med tiden.

Jeg har gjort flere slike småting som dette, men den største forskjellen er vel det at jeg og mamma har sammen kontaktet legen min som igjen har kontaktet en psykolog. så jeg har nå gått til psykolog i noen uker eller måneder og skal gå en stund fremover også. hun er utrolig hyggelig og hun har lært meg mye om meg selv, som ejg før ikke tenkte over, eller som jeg trodde var helt normalt, som f.eks. at jeg er en kontroll-freak. alt må være planlagt til punkt og prikke. hvis ikke blir jeg kjempe srressa, vil gjemme meg bort og aner virkelig ikke hva jeg skal gjøre. som hvis noen svarer "kanskje" når jeg spør om vi kunne finne på noe. uff, nei. Struktur er en viktig ting for meg.

Hovedsaken i dette inlegget er egentlig det å gjøre en forskjell i verden. og nå snakker jeg ikke om det å endre verden for tusenvis av mennesker du ikke aner hvem er, men å endre verden for deg selv. å endre ditt syn på verden. være litt egoistisk å pleie deg selv og dine følelser. lære deg selv å kjenne. dine grenser og hva som kan gjøres for å gjøre livet ditt enklere å mer ballansgsert. 

Jeg har gjort meg fast bestemt på å komme meg ut av dette helvete jeg lever i. Så jeg skal utfordre meg selv. gjøre de tingene som jeg vet vil få meg til å flippe ut. de tingene jeg er mest redde for. som å snakke med fremmede. gjøre ting jeg ikke har gjort før. spørre om hjelp. ta telefonen. stå opp for meg selv. ha hodet under vann. vise følelser. være spontan. alt dette er små og store ting som jeg er redd for. dette er de tingene jeg frykter mest her i verden og som får meg til å føle meg mindre verdt og dårligere enn alle andre. dette er mitt første steg ut av psykdommen.

Dette klarer jeg!




HOW TO SELFHARM

video:how to selfharm 2


Om du er en av de jentene eller guttene som ønsker å begynne å selvskade så vil jeg at dere skal ta en liten titt på denne videoen jeg har laget. Her får dere noen tips og triks på hvordan gjøre det riktig. 

 

Jeg lagde denne videoen for noen måneder tilbake og følte for å poste den her på bloggen min. den ligger allerede på YouTube-kanalen min, om noen ønsker å sjekke ut det.

Jeg er sterk for deg

I kveld skjedde det noe som fikk meg til å åpne øynene. Jeg er ikke helt sikker på hva jeg egentlig innså, men det var på en måte en herlig og vanskelig følelse på en gang.

Noen ganger har vi disse kveldene og nettene som holder oss våkne. Om det er tanker, en film eller internettet som holder oss våkne, kan være det samme. Men jeg hadde en av disse kveldene. Hvor jeg rett og slett ikke fikk sove. Jeg tenkte på alt mellom himmel og jord. Både negative og positive tanker. Jeg kjenner jo meg selv ganske godt og , ikke så overraskende, gikk det over til å kun dreie seg om de negative tankene.

Jeg ble mer og mer deprimert etter som tiden gikk. Tittet ned på armene mine. Det er en stund siden sist nå. Et par uker. Det gjør vel ikke noe om armene mine gråter nå, jeg mener, det er tross alt lenge siden. Jeg satt og vurderte det. Det er rart hvordan det fungerer. Jeg begynte mer og mer å lene meg mot at jeg skulle gjøre det. Bare en gang, ikke mye. Bare for å slippe ut litt av det vonde.

Jeg hadde enda ikke bestemt meg, prøvde fortsatt å overtale meg selv til å velge det ene eller det andre. I det øyeblikket plukket jeg opp telefonen min hvor det sto at jeg hadde fått en ny melding. «Sover du?» sto det, det var fra kjæresten min. Han pleier skjeldent å ringe for å vekke meg om nettene. Han vet at jeg sliter litt med å sove og at jeg mest sansynlig ikke får sove igjen hvis jeg våkner. Så i noen tilfeller, kun hvi det er viktig, så legger han igjen en melding. Slik at jeg ikke våkner, men om jeg allerede er våken så har vi muligheten til å snakke.

Det var det som skjedde. Jeg ringte han opp og spurte om han ikke fikk sove. Han sa hann var trøtt, men at det ikke hjalp. Jeg kunne høre på stemmen hans at han var litt neffo, selv om han ikke ville innrømme det. Han foreslo at han kanskje kunne komme til meg, og sove hos meg. Klokken var nesten 2 så et var egentlig litt sent, men jeg tenkte at mamma ville sikkert fårstå. Det var jo til og med helg.

Jeg ba han over, så vi kunne lage oss toast og drikke brus. Snakke og bare være sammen oss to.

Jeg ville ikke la armene mine blø. Min sterke kjæreste, som alltid er tøff og alltid vet hva som skal til for å gjøre det bedre, var nå liten og trengte min hjelp. Marken min trengte at jeg var sterk for han. Selv om han ikke var sønderknust og helt på vippepungtet, så følte jeg at jeg måtte være sterk for han. Jeg ville ikke at han skulle komme til meg og se armene mine. Jeg ville at han skulle komme til meg, slippe å tenke på hvordan jeg hadde det og bare være trygg hos meg. Jeg ville ikke at det skulle handle om meg, men fokuset skulle være på han.

Den kvelden hjalp jeg han ut av smerten, men det han ikke visste, var at han også hjalp meg. Den kvelden hjalp han meg med å holde tilbake. Den kvelden hjalp jeg han med å finne roen. Vi hjalp hverandre.

Jeg er sterk for deg!

Den kvelden lot jeg armene mine kun være armer <3

Angst

For mange er angst kun et begrep. Kun et ord som brukes når noen er veldig redde. Et ord som er vanskelig å forstå. Det gjelder ikke dem selv og har aldri gjort det. Men for veldig mange andre er angst en stor del av hverdagen.

For alle der ute som ikke sliter med angst kan det virke veldig ulogisk. Utrolig forvirrende. Så jeg vil gjerne prøve å forklare det kort og greit. De aller fleste har en gang i tiden vært redd for mørket. Som barn er dette en av de største redslene jeg gikk gjennom. Å måtte gå innenfor dørstokken til et rom i mørke. Å gå hjem fra en venninne etter solen hadde gått ned. Å skru av lyset på soverommet når jeg skulle legge meg. Jeg tror de aller fleste har hatt det sånn når de var små. Tenk deg den følelsen. Når oren din ba deg gå ned i kjelleren for å hente ved. Når du åpnet døra og tittet ned og du ikke kunne se enden av trappa. Når alt du så var bekende mørke. Du kunne skru på lyset, men lysbryteren var i bunnen av trappen. Kan du huske den følelsen? Redselen som gikk gjennom deg. Hjertet hamret fortere, du ble klam i hendene. Du skulle gjort hva som helst for å komme deg vekk fra denne situasjonen.

Vel, for noen forsvinner ikke denne redselen. Den følger med dem uansett hvor de går. Uansett hva de gjør. Om de må ta ut av oppvaskmaskinen. Om de må møte opp på skolen. Om de må kjøpe mer dopapir. Dette virker for de aller fleste som bagateller. Og jeg kan forstå det veldig godt. Hvorfor skal jeg være livredd for å levere det gamle bankkortet mitt på banken? Det er jo bare en bagatell.



Som regel er denne angsten knyttet til enten noe som MÅ gjøres eller til det ukjente. Å gå på skolen er noe jeg må. Men noe som skremmer livet av meg. Jeg vet ikke hva jeg egentlig er så redd for, men det føles som verdens ende. Eller det at jeg må dra til legen alene. Hva er det verste som kan skje? At jeg får medisiner? Hva er så ille med det? ingenting. Det er ingenting som kan skje som verken truer livet mitt eller stoltheten min. så hvorfor i helvete er det så innmari vanskelig for meg å gjøre disse tingene? Det er når det kommer til det ukjente jeg er aller verst. Første gang jeg skulle kjøre buss alene var jeg så redd at jeg nesten valgte å gå hele veie isteden. Nettopp fordi jeg aldri hadde gjort det før. Jeg hadde ingen mulighet for å analysere alle mulige utfall og kommentarer fordi jeg ikke ante hvordan det fungerte. Jeg kunne ikke planlegge alt som skulle skje, fordi jeg ikke visste hvordan jeg skulle gjøre det. mens nå, etter å ha tatt bussen hver dag i tre år er det ikke lenger noe farlig. Jeg kan analysere situasjonen. Jeg kan tenke meg til alle mulige komplikasjoner og løsninger.

Mamma ba meg om å gå ned til kontoret på skolen for å hente noen papirer her for ikke så lenge siden. Jeg frøs til. Hente papirer. Jeg vet ikke hva slags papirer. Jeg vet ikke humøret på dama som er der. Jeg vet ikke om de har papirene. Jeg vet ikke hvor lang tid det ville ta. Og så videre. Alle disse små tingene, som for andre helt ubetydelige kan for meg, eller for noen andre som sliter med angst, være uutholdelige. Vi vet kanskje ikke hvorfor, men det føles virkelig ut som om jeg kommer til å dø.

Jeg vet det er vanskelig å forstå for en som ikke sliter med angst, men det er faktisk virkelig for veldig mange andre mennesker. For veldig mange som virker helt normale, er dette noe som styrer, kontrollerer hverdagen deres. Kan ikke gjøre noe uten å måtte analysere alle muligheter. Så når jeg forteller deg om den forferdelige følelsen jeg fikk da jeg måtte gå i banken helt alene, prøv å forstå, prøv å sette deg inn i min situasjon. For er man grepet av angsten, er det mye som skal til før den bare forsvinner.

Avhengighet

Jeg leste gjennom bloggen min, hvor jeg kom over et sitat fra et innlegg kalt «Hvorfor skader du deg selv?». Jeg får litt vondt inne i meg hver gang jeg leser det, for det sitter på en måte så sårt i meg, men jeg leser det om og om igjen, for liksom å ble immun mot det. Slik at jeg skal slippe å reagere på denne måten hver eneste gang jeg hører noe om det. For vennene mine snakker jo om bloggen min med meg. Siterer den og gir meg tilbakemeldinger. Jeg er klar over at dette ville skje og gjør meg dermed på en måte klar for dette.

I dette innlegget fant jeg noe jeg hadde skrevet som jeg stusset litt over. Noe jeg ville utdype. Ikke bare når det gjelder selvskading eller alt dette med psykene til mennesker, men handlinger generelt, avhengighetsskapende handlinger. Sitatet var:

??Jeg tok det på en måte ikke så seriøst. «Det er bare noen få rift, jeg kan slutte når jeg vil.» Jeg kunne slutte når jeg ville? Langt i fra. Jeg visste det ikke da, men jeg vet det nå.??

I mitt tilfelle er det så klart selvskading jeg snakker om, men det gjelder jo ikke bare dette. Avhengighet kan komme av røyk, doping, sulte seg selv, til og med de minste tingene som at du alltid må sjekke om vasker er slått av før du legger deg eller at du må gå turer når du er deppa, og så klart en hel haug med andre, mer eller mindre skadelige, ting.

Når jeg begynte med selvskading, så trodde jeg at det å bli avhengig bare var en dum spøk. Hvordan kunne noen bli avhengig av dette? De første ukene og månedene gjorde jeg det jo fordi jeg hadde lyst. Det er vanskelig å forklare, og det er en god stund siden nå så jeg husker faktisk ikke hva jeg tenkte om det heller. Men jeg vet at det var noe jeg ønsket. Så lenge det hjalp, så var det godt nok for meg. Jeg var sikker på at jeg ikke var avhengig. Jeg gjorde det fordi jeg ville, ikke fordi jeg måtte. Etter en stund, la oss si to måneder, så fant jeg ut at jeg ville prøve noe annet. Jeg ville ikke lenger kutte meg, jeg ville ty til noe sunnere for å få ut frustrasjonen. Det var da jeg forsto det. Jeg klarte ikke å slutte. Uansett hvor mye jeg prøvde, så endte jeg alltid opp med å la armene mine gråte. Jeg forsto ikke hva som hadde skjedd. Jeg ville jo ikke mer, jeg ville stoppe. Hvorfor var det så vanskelig?


MEG ^^

Greia med avhengighet er at du føler ikke at du er avhengig før du prøver å slutte. Da finner du ut at det var ikke så lett å bare stoppe som det du hadde forventet. Noen ganger skjer det fort, andre ganger ikke. Det er forskjellig fra person til person. Men om du gjør en ting mange nok ganger, til en fast tid eller anledning, vil du etter hvert føle et sterkt ubehag når du ikke gjør det. du blir stressa, redd, hjertet dunker fortere, du puster tyngre, begynner å svette. Du vet rett og sett ikke hvor du skal gjøre av deg. For å stoppe dette ubehaget så gjør du den vanlige handlingen en gang til, for å roe deg ned. Og slik fortsetter det. Om det bare er at brødskiva ligger feil vei på tallerkenen, om du spiser burgeren opp ned eller om du tar heroin.

Så klart er noen ting mer skadelig enn andre, og du vil oppleve forskjellig grad av abstinenser, men de er der, uansett. Det at du spiser burgeren din opp ned er jo ikke noe å bekymre seg over. Det skjer jo ingenting farlig om du gjør det, men alle disse tingene fører med seg en type tvangshandling. Du må gjøre det. du bare MÅ!

Jeg sliter fortsatt med å bli kvitt min avhengighet. Det er en kamp, men jeg er villig til å fortsette. Jeg vil ut av dette. Jeg vet jeg har en del andre små vaner som jeg ikke klarer meg uten, men det er sånne små ting at jeg ikke klarer å bry meg om dem. For ås lutte med de store, farlige tingene ber jeg deg om å søke hjelp. Og til dere som ikke har noen avhengigheter, ikke prøv dere frem, før dere vet ordet av, klarer dere ikke lenger å slutte. Det var bare tull? Du ville bare prøve en gang? Så klart, det er ingen rusmisbrukere som starter med å ruse seg fordi de tenker at de ønsker å ruse seg resten av livet, de ville bare prøve, eller lette på stresset i hverdagen, men det finnes bedre løsninger.

Ikke lag det første kuttet, ikke ta det første trekket av røyken. Tenk deg nøye om. Er dette noe du ønsker å fortsette med resten av livet? Hvis svaret er nei, legg det fra deg, kast det i søpla, spyl det ned i doen, brenn det. Få det ut av livet ditt. For når du først har blitt avhengig, er det et helvete å komme ut av det. 

"Jeg er her for deg"

Du ser at vennen din gråter. At kjæresten din skader seg selv. At klassekameraten din sulter seg selv. At en av dine nærmeste lider av angst eller depresjoner. Hva gjør du? Det riktige å gjøre er å passe på dem. Fortelle dem at du bryr deg. Være der for dem. La dem vite at de er verdt så mye mer. At de ikke fortjener dette. Hjelpe dem til å hjelpe seg selv. Hjelpe dem ut av mørket og den onde sirkelen. Det er det riktige å gjøre.

MEN,
det mange ikke forstår er at ordene «jeg er her for deg» ikke er nokk. Ordene er bare ord. Jeg, som mange andre, vet at disse ordene er veldig lett å si. Veldig lett å bare kaste ut uten egentlig å tenke over hva det innebærer. Hva slags ansvar en person tar på seg ved å si disse ordene.

Jeg pleier som regel ikke å ta disse ordene så seriøst. Jeg sier ikke det at jeg ikke tror at dere mener det når dere forteller meg at dere er her for meg. Jeg vet at det er i beste mening. Jeg vet at dere bare ønsker å være snille. Men problemet er at jeg har hørt de så mange ganger. Fra mennesker som jeg aldri hører fra igjen. Fra mennesker som ser ut til å ha glemt problemene etter en uke. Fra mennesker som rett å slett ikke ser alvoret i saken.

Det er lett å tro at bare fordi du ser at jeg gråter så er det ikke noe stort. Det er sikkert over etter en uke. Du setter deg ned ved siden av meg forteller meg at jeg kan snakke med deg. At jeg ikke skal være redd. Du sier at «jeg er her for deg». Så slutter jeg å gråte. Alt er tilbake til sånn det skal være og du forsvinner tilbake til mengden. Og har glemt ordene du sa. Løftet du gav meg. Alt er glemt og jeg står igjen, mer ensom enn noen gang før.



Du kan ikke tro at ordene «jeg er her for deg» er nok til å få noen til å føle seg bedre. Jo kanskje det hjelper en gang i mellom, men de trenger mer enn det. du kan ikke forvente at du kan si disse ordene å dermed skal de bare komme til deg med problemene sine når de er triste og så blir alt bra. Sånt skjer bare ikke. For en som sliter psykisk er det å spørre om hjelp, det å vise at man er svak, som regel den vanskeligste delen av hele prosessen. Det å underkaste seg å si at, «hei, jeg har et problem, kan du hjelpe meg å ordne det?». Det kommer mest sannsynlig aldri til å skje. I denne situasjonen er det du som må ta det første steget. Du som må ta kontakten og du som må opprettholde den.

Vær klar for at dette ikke er noe som går over med det første. Vær klar for at dette kan vare i mange år. Jeg sier ikke det at du er helt nødt til å være bestevenn med personen i alle disse årene, men forvent ikke at det vil gå over etter bare en uke, eller noen måneder. Sannsynligheten for at dette er en langvarig greie, er veldig stor.

Jeg sier ikke sette for å skremme deg, eller for å få deg til å holde deg unna noen som skader seg selv, men for at du skal få en forståelse av hva du begir deg ut på. Dette er både til alle gutter og jenter der ute. Ikke fortell noen at du er der for dem og vil hjelpe dem hvis du ikke er klar for å stå i det kampen ut. Kampen mot en psykisk lidelse kan vare alt fra et par måneder, til et par år, til en hel livstid. Det finnes både gode og vonde stunder. Er du ikke klar for å være med gjennom de vonde stundene fortjener du egentlig ikke de gode heller. Vær klar fir å bli ringt opp midt på natten, flere dager på rad. Vær klar til å bli med på sykehus og til psykologer. Vær klar for å måtte vente i venterommet. Vær klar for å kjøre hastesaker til legevakta. Vær klar for å tilbringe mesteparten av tiden din med et menneske som er utrolig vanskelig å forstå. Jeg mener ikke at du ikke skal få lov å leve ditt eget liv ved siden av og at du ikke får lov å være med andre enn denne ene personen. Bare vær klar over ansvaret du tar på deg. Det egentlige ansvaret. For du aner ikke hvor vondt det gjør, når en du trodde brydde seg, ikke har tid når du trenger det.

Til alle dere der ute som har fortalt dine medmennesker at «jeg er her for deg» og virkelig ment det. Til alle dere som har stått i det med dem kampen ut. Til alle dere som fortsatt kjemper. Til alle dere som har holdt løftene deres om å alltid være der for dem du er glad i . Takk. Du har gjort en god jobb, og fortjener all den lykken som venter på deg. Det er mennesker som deg, som gjør livet verdt å leve. Og til dere som har vært her for meg, selv når jeg har vært på bunn, selv når jeg har gitt dere skylden for alle mine problemer, selv når jeg har kastet dere ut av livet mitt, selv når jeg ikke fortjente noe av deres kjærlighet, og fortsatt er her. Tusen, TUSEN takk. Dere vet nok hvem dere er.  Dere aner ikke hvor mye det betyr. Jeg kunne ikke klart å komme så langt uten dere. Tusen takk for at dere reddet livet mitt. Jeg står i evig gjeld til dere.

"Hvorfor skader du deg selv?"

Folk spør meg ofte hvorfor jeg skader meg selv. Hvorfor jeg kutter meg. Hvorfor jeg ødelegger kroppen min. I begynnelsen pleide jeg bare å svare: «jeg vet ikke», for det var jo det som var sannheten. Jeg visste ikke. Jeg visste at det hjalp. Jeg visste at det fikk meg til å føle meg bedre. Men det var liksom ikke grunn nok. Hvorfor hjalp det? Hvorfor fikk det meg til å føle meg bedre? Jeg tok det på en måte ikke så seriøst. «Det er bare noen få rift, jeg kan slutte når jeg vil.» Jeg kunne slutte når jeg ville? Langt i fra. Jeg visste det ikke da, men jeg vet det nå.

Etter en stund ble folk lei av unnskyldningen min, «jeg vet ikke». De fleste trodde bare det var en unnskyldning for at jeg ikke ville snakke om det. Nesten alle trodde det. Selvfølgelig trodde de det. Hvorfor skulle de tro at jeg ikke visste hvorfor jeg begikk denne handlingen mot meg selv? Men sannheten var jo nettopp det at jeg ikke visste. Jeg ante ikke. Hadde ikke peiling.

Jeg begynte å slå det opp på nettet. Først var det bilder. Stakkarslige, sårbare unge jenter, som med hjertet i halsen hadde tatt bilder av kroppene sine med et håp om å bli forstått og ikke dømt. Triggende bilder, men det var ikke egentlig bildene jeg ville finne frem til. Etter hvert fant jeg selvskadings blogger, selvmordblogger og mye annet som selv ikke det ondeste menneske fortjener å gjennomgå. Det jeg egentlig lette etter, var årsaken bak selvskadingen. Hvorfor.

Søkene mine endte opp med alle de vanlige treffene. «Jeg skader meg fordi jeg hater meg selv,» «jeg skader meg selv fordi du hater meg,» «jeg skader meg selv fordi jeg ble misbrukt». Men jeg hatet ikke meg selv, jeg var ikke spesielt begeistret for verken utseende eller personligheten min, men jeg hatet det ikke. Og jeg var ikke spesielt hatet av andre heller, i hvert fall ikke av noen jeg brydde meg om. Misbrukt? Jeg? Nei. Ikke det heller. Men jeg brukte disse unnskyldningene en stund. «Hvorfor skader du deg selv?» «Fordi, jeg fortjener det.» Enkelt og greit. Men fortjente jeg det egentlig?

Ette hvert ble folk lei av dette også, og som den peoplepleaseren som jeg var, så måtte jeg finne noe nytt og bedre. Noe for å berolige de rundt meg. For at de skulle føle at de forsto meg. Du har helt sikkert hørt unnskyldningene mine mange ganger. Så du vet hva jeg snakker om. Jeg hadde alltid et kort oppe i ermet. En rask kommentar. En setning som blidgjorde deg, som gav deg fred, en liten stund til.  Setningene og ordene var pugget slik at jeg kunne si dem uten å føle noe. Jeg hadde sagt de så mange ganger til meg selv sånn at det ikke skulle gjøre meg vondt når jeg forklarte meg.



Nå er tidene annerledes. Jeg har ingen idiotiske unnskyldninger. Jeg vet at «fordi jeg fortjener det,» ikke er godt nok. Jeg vet at det ikke er en gyldig grunn. Ikke akseptert av de fleste i samfunnet. Jeg hater dette, når majoriteten av befolkningen setter grenser på hva som er godtatt og ikke godtatt. Hva som er normalt og unormal. Hva som tilsier om et menneske er sykt eller friskt. Et menneske, et individ, en enkeltperson. Vi er over 7 milliarder mennesker på jorden. 7 milliarder individer. 7 milliarder enkeltpersoner. Med hver sin mening, hver sin oppfatning av hva som er rett og galt. I hver enkelt sammenheng du kan tenke det. Bare fordi at 6 milliarder mennesker mener én ting, betyr ikke dette at de siste 1 milliardene ikke skal ha noen ting å si for samfunnet. Det henger ikke på greip, bare fordi 6 milliarder er det største tallet, så er fortsatt 1 milliarder mennesker et utrolig stort tall, med en utrolig stor mengde med individer med hver sin individuelle menig og oppfatning av virkeligheten. Hvorfor skal ikke denne meningen bli tatt i betraktning når samfunnet setter opp disse listene over hva som er normalt og hva som er unormalt?

Samfunnet har fortalt meg at handlingene mine er gale. For oppmerksomhet, uviktig, falsk. Jeg har hørt og lest det utallige ganger.  Men jeg prøver å ikke ta meg nær av det. Prøver å ikke tro på ordene jeg hører, men det er en kamp. Med tanke på hvor lett påvirkelig jeg er. Men jeg prøver, jeg prøver virkelig.

Men tilbake til saken. Unnskyldningene mine har forandret seg. Fra «vet ikke» til «jeg fortjener det» til i dag. Det som er deilig nå, er at det har pågått i såpas land tid at de aller fleste allerede har hørt en unnskyldning. De har kjent meg gjennom årene med selvskading og har akseptert og godtatt det. De forstår det nødvendigvis ikke, men de godtar det. De lurer seg selv til å tro på det, slik at de kan sove godt om natten og legge det bak seg. Tro på unnskyldningene mine. Gjør det, vær så snill. Å gi deg ro, gir meg ro. Kanskje det er en falsk ro, men det er i det minste ro.

Nå har jeg ingen unnskyldninger lenger. Jeg vet ikke hva jeg skal si. Jeg vil jo ikke lyve å bruke de sosialt aksepterte unnskyldningene. Men jeg vet samtidig at «jeg vet ikke» ikke er godt nok, ikke gyldig nok. Jeg vet mange av grunnene til hvorfor jeg skader meg. Jeg har tross alt gått gjennom dette en god stund nå. En kort periode til behandling. Jeg har resonert og forhandlet med meg selv. Men de dype svarene. De som ligger gjemt i avgrunnen, de er jeg ikke komfortable med å fortelle. Det ligger så mye bak det, så mye som på forklares. Det gjør rett og slett for vondt.

Men når du spør meg hvorfor jeg skader meg, hvorfor jeg gråter eller hvorfor jeg er så sliten, så lyver jeg ikke når jeg svarer at jeg ikke vet. For i øyeblikket du spør husker jeg ingenting, jeg blir så satt ut at alle de logiske løsningene jeg har resonert meg frem til forsvinner. Det er som en atombombe går av i hodet mitt og utsletter alle minner, tanker og meninger. Jeg blir revet ut av ingenting. Det er virkelig umulig og forklare hva som farer gjennom hodet mitt når du spør meg hvor vanskelig det er å holde tilbake på følelsene. Når som helst kunne jeg begynt å rive av meg håret, hyle i smerte eller bare løpe gråtene min vei. Det har skjedd før. Det er nesten umulig å forstå for en som ikke er inne i situasjonen selv. For hvordan skal du kunne forstå det, når jeg ikke engang forstår det selv? Så da forteller jeg kun det jeg vet. Det som er sannheten. «Jeg vet ikke, unnskyld.»



«Hvorfor skader du deg selv?» spør du.
Jeg svarer med blikket festet i bakken, «Hvorfor puster du?»
Du forstår ikke, «fordi jeg ikke har noe valg, jeg må?» Du er forvirret.
Jeg ser deg i øynene og svarer, «nettopp!»

Les mer i arkivet » Januar 2014 » November 2013 » Juli 2013
idamarieandersen

idamarieandersen

19, Moss

Ja, dette er meg. Ida Marie - 1994. jeg vil bare informere om at jeg ikke håper dere tar innleggene mine personlig. selv om jeg skriver "alle" "dere" "vennene mine" osv. så betyr ikke dette at det er ment til alle. okei? :) alle bilder der det står I M ANDERSEN har jeg selv tatt, og redigert. hvis det står noe annet, eller ingenting har jeg funnet dem et annet sted. I need you now, more than ever! <3

Norske blogger

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits