Dumpet ned i sppelsekken.

Det er noe jeg har tengt lenge p skrive om, men som jeg aldri har ftt somlet meg til. Jeg tror det er fordi det er noe jeg er veldig stolt av. noe jeg har klart gjre som jeg aldri trodde jeg ville gjre. Jeg synes ofte det er vanskelig fortelle andre at jeg har gjort noe bra. At jeg fortjener en klapp p skulderen, s jeg har p en mte latt det ligg bare vre mitt. men n er jeg klar for fortelle det til dere ogs.

Jeg har jo akkuratt flyttet inn i nytt hus med mamma, JP og lillebror. Det vil si, jeg flytter ikke ordentlig inn fr jeg er ferdig p folkehyskole i Sandefjord. Men nr vi flyttet er jo det pakke ned soverommet en stor del. Mens jeg pakket ble det ogs en hel del jeg ikke tok med meg videre inn p det nye rommet. gamle ting jeg fant liggende som jeg hadde glemt at jeg hadde.

Da jeg var nesten ferdig sto jeg igjen med en liten lilla kiste som jeg hadde hatt utrolig lenge. Jeg sto med trer i ynene og stirret ned p den lille esken. jeg kunne fle den stirre tilbake p meg og hviske vonde tanker inn i rene mine. Denne esken inneholdt redskaper jeg brukte til la de rde trene renne. Redskaper som hadde vrt med meg gjennom de tunge nettene.

Fingrene mine ble helt hvte der jeg sto niholdt i kisten. Jeg vlle s gjerne gi slipp. jeg ville bli ferdig med dette. jeg ville komme meg videre. n mlet med vre skadefi i 6 mneder. Jeg lukket ynene, lsnet p grepet og helt uten videre, skled den ut av fingrene og dumpet ned i sppelsekken. sammen med gamle tannbrster og annet sppel. for det var det det var, den lilla kisten, sppel.

Hviskene fra fortidens netter stoppet. jeg kunne ikke kjenne de dmmende blikkene. Jeg flte p en ekte glede. som gjorde meg stolt. jeg grt ikke ford eg var trist, men fordi jeg var s utrolig glad. for bare ett r siden kunne dette aldri ha skjedd.

Det er takket vre menneskene rndt meg at jeg klarte dette. Takke vre at jeg fler at jeg m vre sterk for Tffen (nye hunden min). Takket vre nye venner som ser meg for den jeg er og ikke for srene. Takket vre et stttende milj. Og ikke minst, takket vre all kjerligheten. For dere der ute virker det kanskje som et lite steg, men for meg, som har slitt med dette i mange r, er dette et gigantisk steg ut av skyggen og inn i lyset og gleden. Jeg er glad for at jeg ikke lenger er i lenker. Takket vre alle DERE!

Den negative regla

Det g p folkehyskole har endret meg. Jeg fler jeg har mer tiltro til meg selv og jeg tr, og mestrer ting jeg aldri har gjort fr. Men det g p folkehyskole har ogs sine negative sider.

N tenker jeg p det at ingen kjenner min fortid. Ingen vet hvem jeg er, hva jeg har opplevd eller hva jeg har gjort. Dette kan jo s klart vre et pluss. Du kan starte med blanke ark og vre akkurat den du vil, men det betyr jo ikke at fortiden din ikke lenger henger med deg. At de tingene som gjorde vondt for noen mneder siden, ikke lenger gjr vondt fordi ingen vet om det.

Det er mange emner jeg ikke liker at blir snakket om ut hyt. Og i hvert fall ikke tullet om. Det er mange ord jeg ikke takler hre og mange situasjoner som rett og slett er triggende. Dette er det ingen som vet. Ingen andre enn meg. Jeg vil ikke at folk skal se p meg som hun som ser rde trer, men jeg vil samtidig ikke at folk skal snakke om visse emner uten vite at det virkelig srer meg og gjr meg vondt.

Noen ganger nr vi sitter i matsalen, begynner de spke om ting som for de aller fleste er u-relevante. Kun ord og temaer som er i sanger og depressive blogger p internett. Men for meg svir det virkelig nr jeg hrer det, fordi det er en del am min hverdag. Jeg prver feste blikket p tallerkenen slik at ingen skal se raseriet i ynene mine, hper de bytter tema snart. Men de bare fortsetter tulle. Det er jo ikke deres skyld, for de aner ikke noe om min fortid, de kan ikke lese mine tanker, s de vet ikke at dette trigger meg. Jeg kjenner trene sprenge seg frem i yekroken, men jeg nekter la dem komme. Fr jeg rekker skrike dem opp i ansiktet, reiser jeg meg heller fort opp. S fort at stolen min nesten velter bakover. Jeg tar med tallerkenen og glasset og setter det fra meg, for f en pause.

Jeg str lenge bare for f igjen pusten. Debatterer p om jeg skal g opp p rommet eller sette meg tilbake med de andre ved bordet. Jeg bestemmer meg ganske raskt for sette meg, i frykt for hva jeg vil gjre hvis jeg gr. I frykt for meg selv. Heldigvis har de byttet tema mens jeg var borte.

Heldigvis var det ingen som forsto. Heldigvis kan jeg glemme. Frem til om et par dager, da er det samme regla igjen?

Dette er bare begynnelsen, 3 mneder!

Her kommer det!
Jeg har vrt skadefri i ca 3 mneder.

Pust
Ja, jeg er stolt av meg selv, ja, jeg vil skryte av meg selv, ja, jeg synes dette gjr meg til verdens flinkeste person!Det er egentlig litt vanskelig sette ord p. Hvor glad jeg er akkurat n. Jeg har klart holde meg. Alle disse nettene og dagene. I hele tre mneder. Jeg har vrt egoistisk og det har lnnet seg.

Pust
Jeg vil ikke si at jeg er ferdig med det, at jeg er frisk, at jeg aldri kommer til gjre det igjen. jeg kan ikke love det. Jeg hper det, sklart, det er jo mitt strste nske. men jeg kan ikke love det. for tanken er der fortsatt. Savnet etter bladene mot huden. jeg savner det innimellom, jeg gjr det. Men det er blitt lettere la vre. jeg har funnet bedre teknikker. S enkelt som titte p YouTube eller spille p mobilen, men det funker, s hvorfor ikke.

Jeg har funnet ut ting om meg selv, lrt meg selv kjenne bedre. Jeg har funnet ut konkrete ting som trigger meg. konkrete avgjrelser som kan utlse smerten. Jeg har funnet konkrete lsninger p hndtere eller ung slike situasjoner.

Det er helt utrolig nydelig hvordan det fles kunne g ut dren uten vre redd for at jakken er for stram rundt armene slik at det skal gnisse gjre vondt. det er deilig kunne g i bikini uten mtte skjule deler av kroppen min. Det er rett og slett en herlig flelse vre fri, ''normal''.

Pust
Det som jeg tror har hjulpet meg mest av alt, tror jeg m vre det at jeg har utfordret meg til gjre ting som jeg hater og som gjr meg redd og usikker. Jeg hopper rett ut i det, uten tenke over det, uten analysere. Jeg bare gjr det, pluttselig er det over, og nei, det var ikke verken skummelt eller farlig. Det at jeg klarer gjre ting jeg ville trodd jeg ikke ville klart gir meg en mestringsflelse som igjen fr meg til fle p denne lykken som alle snakker om og sker etter. Jeg pleide bli deprimert over at jeg var en taper, var svak og pinglete fordi jeg ikke turte sprre om hjelp i en klesbutikk, men n, n tr jeg. og det gjr meg glad. VELDIG GLAD!

Jeg har kommet s langt og jeg nsket fortelle dette til dere. enten du sliter med det samme eller ikke. enten du kjenner meg eller ikke. uansett. jeg vil skryte av meg selv. Fortelle hvor flink jeg er. hvor sterk og modig jeg er. Hvor fantastisk jeg er. og DETTE ER BARE BEGYNNELSEN!

3 mneder er en lang periode uten selvskading for meg, men om et rs tid, vil det bare vre smtterier. som jeg sa, DETTE ER BARE BEGYNNELSEN!

Pust

Utfordre deg selv!

I det siste har jeg nesten ikke blogget, men det er en grunn til dette. jeg har funnet ut at jeg virkelig vil ta tak i min depresjon og selvskading. jeg vil ikke ha noe mer med det gjre. jeg vil ut og er endelig fast bestemt p at dette skal jeg gjennomfre. og dette skal jeg klare.

Jeg har allerede gjort en del smtiltak. som f.eks. s hrer jeg ikke lenger p musikk. Jeg kan sklart hre p musikk sammen med andre for morro, p fester eller liknende. men jeg setter aldri p en sang nr jeg sitter for meg selv og er lei meg. Sangene som spilles blandt mine venner er ikke den samme type musikk jeg selv hrer p alene. "min" musikk er lett deprimerende og gjr meg enda mer fast bestemt p at det blir ikke bedre og alt det tullet der. s musikken min eksisterer ikke lenger hos meg.

en annen ting jeg har tatt tak i, er dette med telefonen. jeg har en litt over middels skrekk for ta eller ringe med telefoner. selv til mine foreldre eller beste venner. jeg liker det ikke og det skaper en frykt og uro i meg som jeg ikke takler. N har jeg bestemt meg for ta telefonen hver gang den ringer, uten prve tenke over det frst. selv ved ukjente nummere. dette har lrt meg til at det er ingenting farlig med ta telefonen i det heletatt. Absolut ingenting. Jeg er fortsatt litt redd for ringe andre, men det kommer seg med tiden.

Jeg har gjort flere slike smting som dette, men den strste forskjellen er vel det at jeg og mamma har sammen kontaktet legen min som igjen har kontaktet en psykolog. s jeg har n gtt til psykolog i noen uker eller mneder og skal g en stund fremover ogs. hun er utrolig hyggelig og hun har lrt meg mye om meg selv, som ejg fr ikke tenkte over, eller som jeg trodde var helt normalt, som f.eks. at jeg er en kontroll-freak. alt m vre planlagt til punkt og prikke. hvis ikke blir jeg kjempe srressa, vil gjemme meg bort og aner virkelig ikke hva jeg skal gjre. som hvis noen svarer "kanskje" nr jeg spr om vi kunne finne p noe. uff, nei. Struktur er en viktig ting for meg.

Hovedsaken i dette inlegget er egentlig det gjre en forskjell i verden. og n snakker jeg ikke om det endre verden for tusenvis av mennesker du ikke aner hvem er, men endre verden for deg selv. endre ditt syn p verden. vre litt egoistisk pleie deg selv og dine flelser. lre deg selv kjenne. dine grenser og hva som kan gjres for gjre livet ditt enklere mer ballansgsert.

Jeg har gjort meg fast bestemt p komme meg ut av dette helvete jeg lever i. S jeg skal utfordre meg selv. gjre de tingene som jeg vet vil f meg til flippe ut. de tingene jeg er mest redde for. som snakke med fremmede. gjre ting jeg ikke har gjort fr. sprre om hjelp. ta telefonen. st opp for meg selv. ha hodet under vann. vise flelser. vre spontan. alt dette er sm og store ting som jeg er redd for. dette er de tingene jeg frykter mest her i verden og som fr meg til fle meg mindre verdt og drligere enn alle andre. dette er mitt frste steg ut av psykdommen.

Dette klarer jeg!




HOW TO SELFHARM

video:how to selfharm 2


Om du er en av de jentene eller guttene som nsker begynne selvskade s vil jeg at dere skal ta en liten titt p denne videoen jeg har laget. Her fr dere noen tips og triks p hvordan gjre det riktig.

Jeg lagde denne videoen for noen mneder tilbake og flte for poste den her p bloggen min. den ligger allerede p YouTube-kanalen min, om noen nsker sjekke ut det.

Jeg er sterk for deg

I kveld skjedde det noe som fikk meg til pne ynene. Jeg er ikke helt sikker p hva jeg egentlig inns, men det var p en mte en herlig og vanskelig flelse p en gang.

Noen ganger har vi disse kveldene og nettene som holder oss vkne. Om det er tanker, en film eller internettet som holder oss vkne, kan vre det samme. Men jeg hadde en av disse kveldene. Hvor jeg rett og slett ikke fikk sove. Jeg tenkte p alt mellom himmel og jord. Bde negative og positive tanker. Jeg kjenner jo meg selv ganske godt og , ikke s overraskende, gikk det over til kun dreie seg om de negative tankene.

Jeg ble mer og mer deprimert etter som tiden gikk. Tittet ned p armene mine. Det er en stund siden sist n. Et par uker. Det gjr vel ikke noe om armene mine grter n, jeg mener, det er tross alt lenge siden. Jeg satt og vurderte det. Det er rart hvordan det fungerer. Jeg begynte mer og mer lene meg mot at jeg skulle gjre det. Bare en gang, ikke mye. Bare for slippe ut litt av det vonde.

Jeg hadde enda ikke bestemt meg, prvde fortsatt overtale meg selv til velge det ene eller det andre. I det yeblikket plukket jeg opp telefonen min hvor det sto at jeg hadde ftt en ny melding. Sover du? sto det, det var fra kjresten min. Han pleier skjeldent ringe for vekke meg om nettene. Han vet at jeg sliter litt med sove og at jeg mest sansynlig ikke fr sove igjen hvis jeg vkner. S i noen tilfeller, kun hvi det er viktig, s legger han igjen en melding. Slik at jeg ikke vkner, men om jeg allerede er vken s har vi muligheten til snakke.

Det var det som skjedde. Jeg ringte han opp og spurte om han ikke fikk sove. Han sa hann var trtt, men at det ikke hjalp. Jeg kunne hre p stemmen hans at han var litt neffo, selv om han ikke ville innrmme det. Han foreslo at han kanskje kunne komme til meg, og sove hos meg. Klokken var nesten 2 s et var egentlig litt sent, men jeg tenkte at mamma ville sikkert frst. Det var jo til og med helg.

Jeg ba han over, s vi kunne lage oss toast og drikke brus. Snakke og bare vre sammen oss to.

Jeg ville ikke la armene mine bl. Min sterke kjreste, som alltid er tff og alltid vet hva som skal til for gjre det bedre, var n liten og trengte min hjelp. Marken min trengte at jeg var sterk for han. Selv om han ikke var snderknust og helt p vippepungtet, s flte jeg at jeg mtte vre sterk for han. Jeg ville ikke at han skulle komme til meg og se armene mine. Jeg ville at han skulle komme til meg, slippe tenke p hvordan jeg hadde det og bare vre trygg hos meg. Jeg ville ikke at det skulle handle om meg, men fokuset skulle vre p han.

Den kvelden hjalp jeg han ut av smerten, men det han ikke visste, var at han ogs hjalp meg. Den kvelden hjalp han meg med holde tilbake. Den kvelden hjalp jeg han med finne roen. Vi hjalp hverandre.

Jeg er sterk for deg!

Den kvelden lot jeg armene mine kun vre armer <3

Angst

For mange er angst kun et begrep. Kun et ord som brukes nr noen er veldig redde. Et ord som er vanskelig forst. Det gjelder ikke dem selv og har aldri gjort det. Men for veldig mange andre er angst en stor del av hverdagen.

For alle der ute som ikke sliter med angst kan det virke veldig ulogisk. Utrolig forvirrende. S jeg vil gjerne prve forklare det kort og greit. De aller fleste har en gang i tiden vrt redd for mrket. Som barn er dette en av de strste redslene jeg gikk gjennom. mtte g innenfor drstokken til et rom i mrke. g hjem fra en venninne etter solen hadde gtt ned. skru av lyset p soverommet nr jeg skulle legge meg. Jeg tror de aller fleste har hatt det snn nr de var sm. Tenk deg den flelsen. Nr oren din ba deg g ned i kjelleren for hente ved. Nr du pnet dra og tittet ned og du ikke kunne se enden av trappa. Nr alt du s var bekende mrke. Du kunne skru p lyset, men lysbryteren var i bunnen av trappen. Kan du huske den flelsen? Redselen som gikk gjennom deg. Hjertet hamret fortere, du ble klam i hendene. Du skulle gjort hva som helst for komme deg vekk fra denne situasjonen.

Vel, for noen forsvinner ikke denne redselen. Den flger med dem uansett hvor de gr. Uansett hva de gjr. Om de m ta ut av oppvaskmaskinen. Om de m mte opp p skolen. Om de m kjpe mer dopapir. Dette virker for de aller fleste som bagateller. Og jeg kan forst det veldig godt. Hvorfor skal jeg vre livredd for levere det gamle bankkortet mitt p banken? Det er jo bare en bagatell.



Som regel er denne angsten knyttet til enten noe som M gjres eller til det ukjente. g p skolen er noe jeg m. Men noe som skremmer livet av meg. Jeg vet ikke hva jeg egentlig er s redd for, men det fles som verdens ende. Eller det at jeg m dra til legen alene. Hva er det verste som kan skje? At jeg fr medisiner? Hva er s ille med det? ingenting. Det er ingenting som kan skje som verken truer livet mitt eller stoltheten min. s hvorfor i helvete er det s innmari vanskelig for meg gjre disse tingene? Det er nr det kommer til det ukjente jeg er aller verst. Frste gang jeg skulle kjre buss alene var jeg s redd at jeg nesten valgte g hele veie isteden. Nettopp fordi jeg aldri hadde gjort det fr. Jeg hadde ingen mulighet for analysere alle mulige utfall og kommentarer fordi jeg ikke ante hvordan det fungerte. Jeg kunne ikke planlegge alt som skulle skje, fordi jeg ikke visste hvordan jeg skulle gjre det. mens n, etter ha tatt bussen hver dag i tre r er det ikke lenger noe farlig. Jeg kan analysere situasjonen. Jeg kan tenke meg til alle mulige komplikasjoner og lsninger.

Mamma ba meg om g ned til kontoret p skolen for hente noen papirer her for ikke s lenge siden. Jeg frs til. Hente papirer. Jeg vet ikke hva slags papirer. Jeg vet ikke humret p dama som er der. Jeg vet ikke om de har papirene. Jeg vet ikke hvor lang tid det ville ta. Og s videre. Alle disse sm tingene, som for andre helt ubetydelige kan for meg, eller for noen andre som sliter med angst, vre uutholdelige. Vi vet kanskje ikke hvorfor, men det fles virkelig ut som om jeg kommer til d.

Jeg vet det er vanskelig forst for en som ikke sliter med angst, men det er faktisk virkelig for veldig mange andre mennesker. For veldig mange som virker helt normale, er dette noe som styrer, kontrollerer hverdagen deres. Kan ikke gjre noe uten mtte analysere alle muligheter. S nr jeg forteller deg om den forferdelige flelsen jeg fikk da jeg mtte g i banken helt alene, prv forst, prv sette deg inn i min situasjon. For er man grepet av angsten, er det mye som skal til fr den bare forsvinner.

Avhengighet

Jeg leste gjennom bloggen min, hvor jeg kom over et sitat fra et innlegg kalt Hvorfor skader du deg selv?. Jeg fr litt vondt inne i meg hver gang jeg leser det, for det sitter p en mte s srt i meg, men jeg leser det om og om igjen, for liksom ble immun mot det. Slik at jeg skal slippe reagere p denne mten hver eneste gang jeg hrer noe om det. For vennene mine snakker jo om bloggen min med meg. Siterer den og gir meg tilbakemeldinger. Jeg er klar over at dette ville skje og gjr meg dermed p en mte klar for dette.

I dette innlegget fant jeg noe jeg hadde skrevet som jeg stusset litt over. Noe jeg ville utdype. Ikke bare nr det gjelder selvskading eller alt dette med psykene til mennesker, men handlinger generelt, avhengighetsskapende handlinger. Sitatet var:

??Jeg tok det p en mte ikke s serist. Det er bare noen f rift, jeg kan slutte nr jeg vil. Jeg kunne slutte nr jeg ville? Langt i fra. Jeg visste det ikke da, men jeg vet det n.??

I mitt tilfelle er det s klart selvskading jeg snakker om, men det gjelder jo ikke bare dette. Avhengighet kan komme av ryk, doping, sulte seg selv, til og med de minste tingene som at du alltid m sjekke om vasker er sltt av fr du legger deg eller at du m g turer nr du er deppa, og s klart en hel haug med andre, mer eller mindre skadelige, ting.

Nr jeg begynte med selvskading, s trodde jeg at det bli avhengig bare var en dum spk. Hvordan kunne noen bli avhengig av dette? De frste ukene og mnedene gjorde jeg det jo fordi jeg hadde lyst. Det er vanskelig forklare, og det er en god stund siden n s jeg husker faktisk ikke hva jeg tenkte om det heller. Men jeg vet at det var noe jeg nsket. S lenge det hjalp, s var det godt nok for meg. Jeg var sikker p at jeg ikke var avhengig. Jeg gjorde det fordi jeg ville, ikke fordi jeg mtte. Etter en stund, la oss si to mneder, s fant jeg ut at jeg ville prve noe annet. Jeg ville ikke lenger kutte meg, jeg ville ty til noe sunnere for f ut frustrasjonen. Det var da jeg forsto det. Jeg klarte ikke slutte. Uansett hvor mye jeg prvde, s endte jeg alltid opp med la armene mine grte. Jeg forsto ikke hva som hadde skjedd. Jeg ville jo ikke mer, jeg ville stoppe. Hvorfor var det s vanskelig?


MEG ^^

Greia med avhengighet er at du fler ikke at du er avhengig fr du prver slutte. Da finner du ut at det var ikke s lett bare stoppe som det du hadde forventet. Noen ganger skjer det fort, andre ganger ikke. Det er forskjellig fra person til person. Men om du gjr en ting mange nok ganger, til en fast tid eller anledning, vil du etter hvert fle et sterkt ubehag nr du ikke gjr det. du blir stressa, redd, hjertet dunker fortere, du puster tyngre, begynner svette. Du vet rett og sett ikke hvor du skal gjre av deg. For stoppe dette ubehaget s gjr du den vanlige handlingen en gang til, for roe deg ned. Og slik fortsetter det. Om det bare er at brdskiva ligger feil vei p tallerkenen, om du spiser burgeren opp ned eller om du tar heroin.

S klart er noen ting mer skadelig enn andre, og du vil oppleve forskjellig grad av abstinenser, men de er der, uansett. Det at du spiser burgeren din opp ned er jo ikke noe bekymre seg over. Det skjer jo ingenting farlig om du gjr det, men alle disse tingene frer med seg en type tvangshandling. Du m gjre det. du bare M!

Jeg sliter fortsatt med bli kvitt min avhengighet. Det er en kamp, men jeg er villig til fortsette. Jeg vil ut av dette. Jeg vet jeg har en del andre sm vaner som jeg ikke klarer meg uten, men det er snne sm ting at jeg ikke klarer bry meg om dem. For s lutte med de store, farlige tingene ber jeg deg om ske hjelp. Og til dere som ikke har noen avhengigheter, ikke prv dere frem, fr dere vet ordet av, klarer dere ikke lenger slutte. Det var bare tull? Du ville bare prve en gang? S klart, det er ingen rusmisbrukere som starter med ruse seg fordi de tenker at de nsker ruse seg resten av livet, de ville bare prve, eller lette p stresset i hverdagen, men det finnes bedre lsninger.

Ikke lag det frste kuttet, ikke ta det frste trekket av ryken. Tenk deg nye om. Er dette noe du nsker fortsette med resten av livet? Hvis svaret er nei, legg det fra deg, kast det i spla, spyl det ned i doen, brenn det. F det ut av livet ditt. For nr du frst har blitt avhengig, er det et helvete komme ut av det.

"Jeg er her for deg"

Du ser at vennen din grter. At kjresten din skader seg selv. At klassekameraten din sulter seg selv. At en av dine nrmeste lider av angst eller depresjoner. Hva gjr du? Det riktige gjre er passe p dem. Fortelle dem at du bryr deg. Vre der for dem. La dem vite at de er verdt s mye mer. At de ikke fortjener dette. Hjelpe dem til hjelpe seg selv. Hjelpe dem ut av mrket og den onde sirkelen. Det er det riktige gjre.

MEN,
det mange ikke forstr er at ordene jeg er her for deg ikke er nokk. Ordene er bare ord. Jeg, som mange andre, vet at disse ordene er veldig lett si. Veldig lett bare kaste ut uten egentlig tenke over hva det innebrer. Hva slags ansvar en person tar p seg ved si disse ordene.

Jeg pleier som regel ikke ta disse ordene s serist. Jeg sier ikke det at jeg ikke tror at dere mener det nr dere forteller meg at dere er her for meg. Jeg vet at det er i beste mening. Jeg vet at dere bare nsker vre snille. Men problemet er at jeg har hrt de s mange ganger. Fra mennesker som jeg aldri hrer fra igjen. Fra mennesker som ser ut til ha glemt problemene etter en uke. Fra mennesker som rett slett ikke ser alvoret i saken.

Det er lett tro at bare fordi du ser at jeg grter s er det ikke noe stort. Det er sikkert over etter en uke. Du setter deg ned ved siden av meg forteller meg at jeg kan snakke med deg. At jeg ikke skal vre redd. Du sier at jeg er her for deg. S slutter jeg grte. Alt er tilbake til snn det skal vre og du forsvinner tilbake til mengden. Og har glemt ordene du sa. Lftet du gav meg. Alt er glemt og jeg str igjen, mer ensom enn noen gang fr.



Du kan ikke tro at ordene jeg er her for deg er nok til f noen til fle seg bedre. Jo kanskje det hjelper en gang i mellom, men de trenger mer enn det. du kan ikke forvente at du kan si disse ordene dermed skal de bare komme til deg med problemene sine nr de er triste og s blir alt bra. Snt skjer bare ikke. For en som sliter psykisk er det sprre om hjelp, det vise at man er svak, som regel den vanskeligste delen av hele prosessen. Det underkaste seg si at, hei, jeg har et problem, kan du hjelpe meg ordne det?. Det kommer mest sannsynlig aldri til skje. I denne situasjonen er det du som m ta det frste steget. Du som m ta kontakten og du som m opprettholde den.

Vr klar for at dette ikke er noe som gr over med det frste. Vr klar for at dette kan vare i mange r. Jeg sier ikke det at du er helt ndt til vre bestevenn med personen i alle disse rene, men forvent ikke at det vil g over etter bare en uke, eller noen mneder. Sannsynligheten for at dette er en langvarig greie, er veldig stor.

Jeg sier ikke sette for skremme deg, eller for f deg til holde deg unna noen som skader seg selv, men for at du skal f en forstelse av hva du begir deg ut p. Dette er bde til alle gutter og jenter der ute. Ikke fortell noen at du er der for dem og vil hjelpe dem hvis du ikke er klar for st i det kampen ut. Kampen mot en psykisk lidelse kan vare alt fra et par mneder, til et par r, til en hel livstid. Det finnes bde gode og vonde stunder. Er du ikke klar for vre med gjennom de vonde stundene fortjener du egentlig ikke de gode heller. Vr klar fir bli ringt opp midt p natten, flere dager p rad. Vr klar til bli med p sykehus og til psykologer. Vr klar for mtte vente i venterommet. Vr klar for kjre hastesaker til legevakta. Vr klar for tilbringe mesteparten av tiden din med et menneske som er utrolig vanskelig forst. Jeg mener ikke at du ikke skal f lov leve ditt eget liv ved siden av og at du ikke fr lov vre med andre enn denne ene personen. Bare vr klar over ansvaret du tar p deg. Det egentlige ansvaret. For du aner ikke hvor vondt det gjr, nr en du trodde brydde seg, ikke har tid nr du trenger det.

Til alle dere der ute som har fortalt dine medmennesker at jeg er her for deg og virkelig ment det. Til alle dere som har sttt i det med dem kampen ut. Til alle dere som fortsatt kjemper. Til alle dere som har holdt lftene deres om alltid vre der for dem du er glad i . Takk. Du har gjort en god jobb, og fortjener all den lykken som venter p deg. Det er mennesker som deg, som gjr livet verdt leve. Og til dere som har vrt her for meg, selv nr jeg har vrt p bunn, selv nr jeg har gitt dere skylden for alle mine problemer, selv nr jeg har kastet dere ut av livet mitt, selv nr jeg ikke fortjente noe av deres kjrlighet, og fortsatt er her. Tusen, TUSEN takk. Dere vet nok hvem dere er. Dere aner ikke hvor mye det betyr. Jeg kunne ikke klart komme s langt uten dere. Tusen takk for at dere reddet livet mitt. Jeg str i evig gjeld til dere.

"Hvorfor skader du deg selv?"

Folk spr meg ofte hvorfor jeg skader meg selv. Hvorfor jeg kutter meg. Hvorfor jeg delegger kroppen min. I begynnelsen pleide jeg bare svare: jeg vet ikke, for det var jo det som var sannheten. Jeg visste ikke. Jeg visste at det hjalp. Jeg visste at det fikk meg til fle meg bedre. Men det var liksom ikke grunn nok. Hvorfor hjalp det? Hvorfor fikk det meg til fle meg bedre? Jeg tok det p en mte ikke s serist. Det er bare noen f rift, jeg kan slutte nr jeg vil. Jeg kunne slutte nr jeg ville? Langt i fra. Jeg visste det ikke da, men jeg vet det n.

Etter en stund ble folk lei av unnskyldningen min, jeg vet ikke. De fleste trodde bare det var en unnskyldning for at jeg ikke ville snakke om det. Nesten alle trodde det. Selvflgelig trodde de det. Hvorfor skulle de tro at jeg ikke visste hvorfor jeg begikk denne handlingen mot meg selv? Men sannheten var jo nettopp det at jeg ikke visste. Jeg ante ikke. Hadde ikke peiling.

Jeg begynte sl det opp p nettet. Frst var det bilder. Stakkarslige, srbare unge jenter, som med hjertet i halsen hadde tatt bilder av kroppene sine med et hp om bli forsttt og ikke dmt. Triggende bilder, men det var ikke egentlig bildene jeg ville finne frem til. Etter hvert fant jeg selvskadings blogger, selvmordblogger og mye annet som selv ikke det ondeste menneske fortjener gjennomg. Det jeg egentlig lette etter, var rsaken bak selvskadingen. Hvorfor.

Skene mine endte opp med alle de vanlige treffene. Jeg skader meg fordi jeg hater meg selv, jeg skader meg selv fordi du hater meg, jeg skader meg selv fordi jeg ble misbrukt. Men jeg hatet ikke meg selv, jeg var ikke spesielt begeistret for verken utseende eller personligheten min, men jeg hatet det ikke. Og jeg var ikke spesielt hatet av andre heller, i hvert fall ikke av noen jeg brydde meg om. Misbrukt? Jeg? Nei. Ikke det heller. Men jeg brukte disse unnskyldningene en stund. Hvorfor skader du deg selv? Fordi, jeg fortjener det. Enkelt og greit. Men fortjente jeg det egentlig?

Ette hvert ble folk lei av dette ogs, og som den peoplepleaseren som jeg var, s mtte jeg finne noe nytt og bedre. Noe for berolige de rundt meg. For at de skulle fle at de forsto meg. Du har helt sikkert hrt unnskyldningene mine mange ganger. S du vet hva jeg snakker om. Jeg hadde alltid et kort oppe i ermet. En rask kommentar. En setning som blidgjorde deg, som gav deg fred, en liten stund til. Setningene og ordene var pugget slik at jeg kunne si dem uten fle noe. Jeg hadde sagt de s mange ganger til meg selv snn at det ikke skulle gjre meg vondt nr jeg forklarte meg.



N er tidene annerledes. Jeg har ingen idiotiske unnskyldninger. Jeg vet at fordi jeg fortjener det, ikke er godt nok. Jeg vet at det ikke er en gyldig grunn. Ikke akseptert av de fleste i samfunnet. Jeg hater dette, nr majoriteten av befolkningen setter grenser p hva som er godtatt og ikke godtatt. Hva som er normalt og unormal. Hva som tilsier om et menneske er sykt eller friskt. Et menneske, et individ, en enkeltperson. Vi er over 7 milliarder mennesker p jorden. 7 milliarder individer. 7 milliarder enkeltpersoner. Med hver sin mening, hver sin oppfatning av hva som er rett og galt. I hver enkelt sammenheng du kan tenke det. Bare fordi at 6 milliarder mennesker mener n ting, betyr ikke dette at de siste 1 milliardene ikke skal ha noen ting si for samfunnet. Det henger ikke p greip, bare fordi 6 milliarder er det strste tallet, s er fortsatt 1 milliarder mennesker et utrolig stort tall, med en utrolig stor mengde med individer med hver sin individuelle menig og oppfatning av virkeligheten. Hvorfor skal ikke denne meningen bli tatt i betraktning nr samfunnet setter opp disse listene over hva som er normalt og hva som er unormalt?

Samfunnet har fortalt meg at handlingene mine er gale. For oppmerksomhet, uviktig, falsk. Jeg har hrt og lest det utallige ganger. Men jeg prver ikke ta meg nr av det. Prver ikke tro p ordene jeg hrer, men det er en kamp. Med tanke p hvor lett pvirkelig jeg er. Men jeg prver, jeg prver virkelig.

Men tilbake til saken. Unnskyldningene mine har forandret seg. Fra vet ikke til jeg fortjener det til i dag. Det som er deilig n, er at det har pgtt i spas land tid at de aller fleste allerede har hrt en unnskyldning. De har kjent meg gjennom rene med selvskading og har akseptert og godtatt det. De forstr det ndvendigvis ikke, men de godtar det. De lurer seg selv til tro p det, slik at de kan sove godt om natten og legge det bak seg. Tro p unnskyldningene mine. Gjr det, vr s snill. gi deg ro, gir meg ro. Kanskje det er en falsk ro, men det er i det minste ro.

N har jeg ingen unnskyldninger lenger. Jeg vet ikke hva jeg skal si. Jeg vil jo ikke lyve bruke de sosialt aksepterte unnskyldningene. Men jeg vet samtidig at jeg vet ikke ikke er godt nok, ikke gyldig nok. Jeg vet mange av grunnene til hvorfor jeg skader meg. Jeg har tross alt gtt gjennom dette en god stund n. En kort periode til behandling. Jeg har resonert og forhandlet med meg selv. Men de dype svarene. De som ligger gjemt i avgrunnen, de er jeg ikke komfortable med fortelle. Det ligger s mye bak det, s mye som p forklares. Det gjr rett og slett for vondt.

Men nr du spr meg hvorfor jeg skader meg, hvorfor jeg grter eller hvorfor jeg er s sliten, s lyver jeg ikke nr jeg svarer at jeg ikke vet. For i yeblikket du spr husker jeg ingenting, jeg blir s satt ut at alle de logiske lsningene jeg har resonert meg frem til forsvinner. Det er som en atombombe gr av i hodet mitt og utsletter alle minner, tanker og meninger. Jeg blir revet ut av ingenting. Det er virkelig umulig og forklare hva som farer gjennom hodet mitt nr du spr meg hvor vanskelig det er holde tilbake p flelsene. Nr som helst kunne jeg begynt rive av meg hret, hyle i smerte eller bare lpe grtene min vei. Det har skjedd fr. Det er nesten umulig forst for en som ikke er inne i situasjonen selv. For hvordan skal du kunne forst det, nr jeg ikke engang forstr det selv? S da forteller jeg kun det jeg vet. Det som er sannheten. Jeg vet ikke, unnskyld.



Hvorfor skader du deg selv? spr du.
Jeg svarer med blikket festet i bakken, Hvorfor puster du?
Du forstr ikke, fordi jeg ikke har noe valg, jeg m? Du er forvirret.
Jeg ser deg i ynene og svarer, nettopp!

Les mer i arkivet Januar 2014 November 2013 Juli 2013
idamarieandersen

idamarieandersen

19, Moss

Ja, dette er meg. Ida Marie - 1994. jeg vil bare informere om at jeg ikke hper dere tar innleggene mine personlig. selv om jeg skriver "alle" "dere" "vennene mine" osv. s betyr ikke dette at det er ment til alle. okei? :) alle bilder der det str I M ANDERSEN har jeg selv tatt, og redigert. hvis det str noe annet, eller ingenting har jeg funnet dem et annet sted. I need you now, more than ever! <3

Norske blogger

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits