Ida-pusen <3

Dette er noe som skjedde for en god stund tilbake, men som jeg har valgt å ikke skrive om før nå. det er kanskje et år siden eller noe. uansett

Jeg hadde lenge tenkt å ta mitt eget liv. jeg hadde planlagt det hele, jeg måtte bare få motet til å gjøre det. jeg måtte glemme tanken på hvordan familien min, vennene mine og kjæresten min ville føle det, hvis jeg gjorde det. jeg måtte fylle hodet mitt med ondskap, noe som egentlig burde skjedd uten problemer. på skolen hadde jeg gått med oppbrettede ermer og hullete bukser, slik at arrene syntes. for hvem brydde seg vel om de? ikke jeg i hvært fall. hele tiden gikk jeg med musikk på ørene. slik at jeg slapp å høre alle de stygge kommentarene jeg fikk slengt etter meg. i friminuttene satt jeg med øynene lukket eller fastbrent i dataskjærmen. jeg ville ikke se alle blikkene. få øyekontakt med noen. Skoletimene brukte jeg som regel på å høre på musikk. liggende under pulten, halvveis sovende og halvveis gråtende. 

Livet mitt gikk på rundgang. det var å stå opp kl 05:30. kle på meg og sminke meg. ta bussen til skolen. være på skolen. ta bussen hjem. være alene. også sove igjen. jeg prøvde å sove mest mulig. det gjør jeg forsåvidt nå også, men ikke som før. jeg visste at hvis jeg voknet på natten, i bare ti sekunder. ville det gå utover de allerede sårede armene, bena, magen og hoftene mine. og jeg kunne ikke gjøre noe for å stoppe det.

jeg var helt sikker på at dette var sånn jeg skulle ha det. dette var meningen med livet mitt. å ha det jævlig. det kom alltid til å være sånn. aldri bli bedre. fremtiden min var kun en svart skygge av evig smerte. jeg kom aldri til å komme meg ut av helvete. det var jeg helt sikker på.

Det eneste lyspunktet jeg hadde, var kjærsten min. han var den beste, snilleste, deiligste og tolmodigste gutten jeg hadde (har). jeg kunne snakke med han om alt. jeg kunne gråte i timesvis, og han ville sitte ved siden av meg heletiden og trøste meg. jeg kunne fortelle han hvor mye jeg hatet folk, til og med han, og han var rolig og fortsatt like trøstende. jeg kunne få sinneutbrudd, slå, klore og sparke han, men allikevel ble han ve min side. holdt meg fast til ejg roet meg ned. han passet alltid på meg. og jeg elsket han for det. Det eneste problemet var at jeg var dritt lei av at alle mine problemer lltid skulle gå utover han. at det var han som måtte ta all dritten fra meg, som han ikke fortjente. han fortjente bedre. en som kunne elske han. en som kunne passe på han. en som kunne høre om hans problemer. men jeg var ikke den personen. jeg tenkte at det beste for oss begge var at jeg bare forsvant. dermed slapp vi begge å være en del av mitt helvete.

så skjedde det som endret synet på ting. kontaktlæreren min skulle ha elevsamtaler, og som alle andre hadde han også lagt merke til alle sårene og arrene på kroppen min. han hadde lagt merke til at ejg gråt og holdt meg tilbake. Vi satte inne i det lille grupperommet. med store glassvegger, slik at alle kunne se oss. et lite bord med to stoler rundt. en til oss hvær. han spurte hvordan det gikk. "fint". såklart. han spurte om jeg fikk hjelp, angående selvskadingen. han spurte om jeg hadde det fint med vennene, om ejg hadde det bra hjemme og om jeg fortsatt var sammen med kjæresten. "fint alt sammen" svarte jeg. sjenert som jeg var. "du må bare tenke på fremtiden, Ida. tenk en dag er alt dette over.du kommer til å lure på hvorfor du taklet dette på denne måten. du kommer til å bo i et fint hus, med en flott gutt og flotte barn. du kommer til å ha det så bra" det var ikke mye han sa egentlig. hvem som helst kunne sagt det, men det var han som sa det. det som snuddet opp ned på tankegangen min. 

Jeg ville ikke lenger ta livet mitt, i en periode. jeg ville nemlig være tilstede når alt dette var over. jeg ville være tilstede når alt var blitt bra igjen. jeg ville ikke gå glipp av gleden. 

det er rart, jeg har alltid sagt at jeg skulle ønske folk så meg, at jeg skulle ønske folk brydde seg. at de ikke trodde på unnskyldningene mine. "jeg er bare sliten" eller "det var katten som klorte meg". jeg skulle virkelig ønske at folk sa til meg, "Vi vet begge at dette ikke er sant" men når de gjør det, når de sier at "Ida, jeg vet du lyver" så vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. hvordan jeg skal reagere. jeg blir fornærmet, samtidig som ejg skammer meg.

"hvordan våger du å tro at du kjenner meg? hvordan våger du å late som du fårstår hvordan jeg har det?" jeg vet at dette er feil tankegang. jeg vet at du bare prøver å være en god venn, være der for meg, og bry deg. jeg vet det. men når det virkelig skjer, blir jeg så forbauset. jeg blir sur, nesten forbannet. 

når du ser arrene og sier "går det bra med deg, Ida?" når du stryker kjærlig over dem for å vise at, nei, det er ikke ekkelt. Når du ser dem og ser meg dypt inn i øynene. med et ansiktsutrykk som viser at du bryr deg. da blir jeg satt uten for den trygge sonen. jeg blir kastet ut i virkeligheten. for brått. jeg vet ikke hva jeg skal si eller gjøre. 

når dette skjer pleier jeg som ogtest enten å late som jeg ikke ser det, trekke til meg armen å gjemme den. dekke meg til. eller bare le alt sammen bort. få vekk de vonde tankene, de føle blikkene. rett å slett bare glemme hele greia. for dette er nemlig min sak, ikke din.

samtidig som jeg blir sint og opprørt over at du viser meg at du der at jeg ikke har det så bra, så føler jeg meg glad. jeg føler en slags lettelse over at det faktisk finnes folk som bryr seg, som ser meg. jeg er veldig takknemlig for dette, at dere bryr dere og at dere viser det. jeg er bare ikke i stand til å snakke om det uten å tulle det bort eller bli sint. jeg klarer ikke å ta det på alvår fordi jeg er så flau over det, jeg skammer meg.

jeg har aldri vært flink til å ta i mot hjelp. værken fra venner eller noen andre. jeg har alltid skuylle klare ting selv. gjøre det på min måte. jeg har aldri villet vært til bry. vært en plage for noen. "når de klarer det på egenhånd, skal faen meg jeg det også" jeg tror dette er noe av grunnen til at jeg sliter med å ta i måt den utstrakte hpnden deres når dere viser at dere bryr deg. fordi jeg føler at det ikke er deres oppgave å ta dere av meg. at dette skal jeg klare selv. 

men takk for at dere ser meg og at dere viser at dere bryr dere,. jeg setter stor pris på det, men jeg kan ikke låve at jeg tar i mpt den utstrakte hånden, hjelpen. jeg beklager.

Hun lå på bakken, sønderknust av alle blikkene. ordene og minnene som hadde gjort henne til den hun var. de hadde angret nå, om de hadde sett henne. de hadde skjent skyldfølelsen spise dem. hun hadde ikke gjort noe for å fortjene dette. hun hadde ikke gjort noen ting.

alt hun så, alt som skjedde. eksisterte dette virkelig? var det ekte? som da hun gikk på han gutten i den tomme gaten. eller som da hun ikke skjente igjen hvem hun var avbildet med, der hun var i armene til kjæresten sin. hvorfor er det sånn. folk dukker opp i hodet hennes, og de forsvinner. flaggemus som flyr og gjemmer seg. er de der å hjemsøker henne, eller er de bare en fiksjon av hennes mørke indre?

den siste tiden har jeg kuttet meg sjeldnere. jeg gråter ikke like mye som jeg gjorde før. jeg snakker nesten aldri om at jeg har det vondt og jeg har virkelig fått take på den "late-som-jeg-er-glad"-maska. men selv om jeg virker bedre, så betyr ikke det at dette er sannheten. istede for å gråte har jeg byttet ut dette med å være sint og gretten. uansett hva du gjør, hisser jeg meg opp. gjør jeg en feil, blir jeg kjempesint og legger skylden på deg. og dette er ikke meningen.

jeg kommer meg igjennom skoledagen uten å felle en tåre. Om nettene sover jeg som regel, istede for å tenke på vonde ting. men selv om alt virker bedre, så er dette ikke sant. jeg sliter fortsatt med vondte kamper inni meg. jeg kjenner fortsatt på trangen til å skade meg selv. jeg føler fortsatt demonene og monsterene som vil ta meg.

jeg føler fortsatt all smerten som tidligere, jeg bare velger å la alt være inni meg. jeg velger å stenge porten, bygge høye murer, demninger og ikke slippe det ut. jeg lar ingen se det lenger. jeg takler smerten på en helt annen måte, bare ett halvt år senere.

 jeg vet ikke om dette er bedre eller værre enn tidligere. du ville kanskje sagt det er bedre, fordi sårene mine vaskes ut og arrene blekner til kun noen hvite striper. det du ser, er ikke nødvendigvis det jeg føler. på innsiden er et helt annen helvete enn på utsiden. jeg virker kanskje stabil, og rolig, men egentlig bygger jeg meg opp til et kjempeutbrudd.

du ser ikke at jeg vriri meg i smerte. du ser ikke at jeg gråter på innsien. du kan ikke høre en eneste av mine tanker. du kan se at jeg håpper av glede. du kan se at jeg smiler på utsiden. du kan høre at jeg forteller om gode minner. FAKE.

jeg vil gjærne vise hva jeg føler, men jeg er lei av å bli sett på som ho stakkarslige lille jenta. jeg er lei av at alle skal være red for å si forskjellige ord foran meg i redsel for å trigge meg. ord som, kutte, kniv, død, smerte, tårer osv. jeg vil at alle andre skal ha det bra og slippe å tenke på meg. slippe å ha dorlig samvittighet over meg.

So what we get drunk
So what we smoke weed
We're just having fun
We don't care who sees
So what we go out
That's how its supposed to be
Living young and wild and free

I M ANDERSEN

alkoholen hadde begynt å tære på dømmekraften hennes. hun så ikke lenger konsekvensene. hun så ikke alle menneskene hun ville såre og al smerten det ville bringe. alt hun ville var å få det overstått, ute av værden, en gang for alle.

hodet begynte og svirre og alle tankene blandet seg. hun så ikke klart. øynene hennes begynte å flakke. alt hun ville  var å komme seg ut. ut døra og utfor kanten. ingen anger, ingen tanker, kun et ønske om fred og frihet.

han hadde gått ut, bedt de andre om å passe på henne mens han var borte. ikke faen om hun skulle la han bestemme over henne. det var egentlig ikke noe galt ved det, han ville bare være en god kjæreste, men akkurat da ville hun ikke bli passet på. hun kunne passe på seg selv. hun ble sittende på fanget til veninnen sin, og uten å si noe begynte tårene å trille. sakte og stille rant de nedover skinnene hennes. ingen visste hva som foregikk oppe i hodet på den fortapte jenta. hun hørte at det var noen som snakket til henne med en beroligende, trøstende stemme, men hun klarte ikke få med seg ordenes betydning. alt var tåkete og uklart.

til slutt hadde hun bestemt seg. hun skulle ikke la dem skå henne. hun skulle vinne denne kampen mot helvete, en gang for alle. hun skulle gjøre det nå, mens hun fortsatt turte, og konsekvensene ikke var noe tema. hun reiste seg opp, målbevisst. sjanglet mot døra, men alikevel med bestemte, faste skritt. en blanding av håp, deppresjon, sjalusi og sinne buldret i henne. nå skulle alle få se all den faenskapen som de hadde utsatt henne for. hvordan hun hadde blitt på grunn av dem.

hun kunne føle at beskumrede sjeler fulgte etter henne mot døra. hun begynte å løpe, røsket ned håndtaket. nå var hun ute i kulda. men kulda var ikke noe problem, hun skjente ikke den i det hele tatt. det eneste hun følte var store, tunge armer som grep rundt henne i det hun tok sats mot gelenderet på verandaen. de prøvde å stoppe henne. men hun ville ikke la dem gjøre det. hun hylte og skrek og tårene randt i strie strømmer. hun slo rundt seg i panikk. hvorfor skulle de stoppe henne? hva hadde de å vinne på det? hun kavet i lufta og korte seg fast i gulvet ut mot gelenderet, men armene ville ikke slippe henne. de dro henne med inne. i fortvilelse fortsatte hun å stritte i mot. gråt, slo, skrek, sparket. alle musklene var spent i kroppen hennes.

hun knep øynene sammen og med ett var hun fastlåst i sterke armer på fanget hans. han holdt så hardt rundt henne at det føltes som om hun ikke fikk puste. hun slo i luften mens hun skrek og gråt om hverandre. hvorfor straffet de henne? hun ville bare ut av alle problemene sine. de hadde ingen rett til å stoppe henne fra å nå sitt mål. men alikevel skulle de blande seg inn.

hun sluttet å skrike, men pusten hennes var helt hysterisk. det hørtes ut som hun hadde løpt flere marathon på rad. og inne i henne hadde hun på en måte gjort det også. det krevde mye pågangsmot og energi for å prøve å håppe over den kanten. og det krevdes også mye energi og prøve å komme seg løs fra armene som holdt henne tilbake. musklene sloknet sakte men sikkert. armene falt ned langs siden og øyelokkene lå rolige. men hun pustet fortsatt hysterisk. i redsel og i skam. dette var ikke meningen. hun skulle ikke overleve. hun skulle ikke måtte se dem i øynene å si både takk og unnskyld. dette skulle ikke skje.

hun ble så flau over det som hadde skjedd at hun reiste seg opp og gikk mot soverommet. "hva skal du nå, Ida" hørte hun de se bak henne. men hun ville ikke møte blikke dems, ville ikke at de skulle se på henne og tenke at, der går hun der ja, stakkars jente. hun ville bare at det skulle gå bort alt sammen.

hun slang seg i senga. lungene og hjertet hennes pumpet for alle krefter. hun klarte så vidt å ligge rolig.
etter en stund roet hun seg ned. hodel og hjertet slappet helt av. som om hun sov. men hun visste hun var våken. hun husket alt som hadde skjedd. og angeren dundret i henne. "faen heller, er jeg så taper at jeg ikke en gang skulle klare dette?" hun gruet seg til å gå ut til de andre. og å fortelle kjærsten hva som hadde hendt.

så hun håper han får lese detteog ikke blir sur for at jeg ikke sa noe, men jeg var så flau og det var ikke meningen. som sagt, jeg mistet dømmekraften og klarte ikke å se konsekvensene som kunne komme av det jeg var i ferd med å gjøre. jeg beklager.

og til dere to som skulle passe på meg. dere gjorde en god jobb. hadde det ikke vert for dere så.. ja.. dere vet hva. jeg er taknemmelig og lei meg over at dere måtte se det. det var ikke meningen . jeg beklager

<3

Jeg sitter her. venter på at det skal gå ett lys opp for meg, men det skjer ikke. jeg har virkelig gitt det opp. egentlig for lenge siden, men man kan vel på en måte si at det nå er offesielt og helt sikkert. du kan ikke si jeg ikke har prøvd. fulgt nøye med og hatt ekstra hjelp hjemme, men alikevel, ingenting fungerer. aldri.

jeg jubler for endelig å ha klart å skrive en setning på fire ord helt alene, uten noe hjelp fra lærer eller venner. kun ordbok og regelark. jeg er kjempeglad over å ha klart det lille som for andre virker ubetydellig. det gir meg inspirasjon og lyst til å lære mer. jeg vil kalre dette, men så kommer jeg på skolen å får høre at neste time skal vi skive en tekst på 400 ord.

jeg slet med å skrive fire ord. fore korte, enkle ord som ikke engang gav noe særlig god mening. jeg slet og brukte hværtfall ti minutter på det, også forventer hun at jeg skal klare æ skrive 400 på kun en time. det kommer aldri til å skje at jeg klarer dette. aldri.

så derfor har jeg gitt opp. en gang for alle. jeg skal møte opp til timen, prøve å gjøre lekser, ha prøver og til slutt ta eksamen, men jeg kan ikke love at karakterkortet mitt vil gi deg et smil når du endelig får se det. jeg får vel bare håpe at jeg i det minste får 1

jeg gråter.

jeg gråter når jeg leser eller hører noe jeg kjenner meg igjen i.
jeg gråter når jeg føler meg urettferdig behandlet.
jeg gråter når jeg skriver fra hjertet.
jeg gråter når jeg savner fortiden.
jeg gråter når jeg tenker på fremtiden.
jeg gråter når jeg er alene.
jeg gråter når jeg ikke får sove.
jeg gråter når jeg skader meg.
jeg gråter når jeg ikke vil stå opp.
jeg gråter når jeg er utslitt.
jeg gråter når jeg er glad.
jeg gråter når jeg må gjøre lekser.
jeg gråter når jeg savner noen.
jeg gråter når jeg ikke strekker til.
jeg gråter når jeg ser andre er triste.
jeg gråter når jeg tar feil av personer.
jeg gråter når jeg tenker på deg.
jeg gråter når jeg ser på bilder.
jeg gråter når jeg er ensom.
jeg gråter når jeg må gjøre plikter.
jeg gråter når jeg må på skolen.
jeg gråter når jeg skuffer noen.
jeg gråter når jeg føler meg svak.
jeg gråter når jeg blir sett ned på.
jeg gråter når jeg får komplemang.
jeg gråter når jeg får forventninger.
jeg gråter når jeg er stille.
jeg gråter når jeg blir oversett.
jeg gråter når jeg blir sett opp til.
jeg gråter når jeg ikke tør.
jeg gråter når jeg føler meg til bry.
jeg gråter når jeg ikke vil noe som helst.
jeg gråter når jeg er trøtt.
jeg gråter når jeg gjør noe jeg trodde jeg ikke kunne.
jeg gråter når jeg får høre et "nei".
jeg gråter når jeg sitter på rommet mitt.
jeg gråter når jeg føler meg utilpass.
jeg gråter når jeg dusjer.
jeg gråter når jeg står opp.
jeg gråter når jeg er i mørket.
jeg gråter når jeg føler meg svak.
jeg gråter når jeg blir snakket om.
jeg gråter når jeg glemmes.
jeg gråter når jeg skammer meg.
jeg gråter når jeg er blakk."nei".
jeg gråter når jeg tenker for mye.
jeg gråter når jeg føler meg til overs.

I M ANDERSEN

jeg gråter nesten uansett hva det er.

jeg gråter nesten aldri lenge så noen kan se det. jeg holder det inni meg. tør ikke vise følelsene mine. tenk hva folk vil tro om meg hvis de går forbi meg i gangen og jeg sitter å gråter. jeg er en taper, svak, overfølsom liten drittunge som forventer at hele verden skal falle for mine føtter og at jeg skal få alt servert på sølvfat. at jeg ikke skal gjøre en dritt men allikevel få alt kastet opp i henda mine. det er det jeg er oppvokst med å tro, at jeg er en bortsemt liten drittunge som ikke fortjener noe bedre enn å ha det slik jeg har det inni meg nå.

så, ja,  jeg gråter...

Don?t be disappointed if
people refuse to hepl you.

Remember the words of Einstein:

?I?m thankful to all those
who said ?NO? because
of them, I did it myself?

jeg forteller ofte at jeg savner slik det var før. jeg savner ungdomskolen da vi var sammen hver eneste dag. bare oss. det var liksom meninga at det skulle være sånn. jeg savner det at jeg hadde mange flere venner tidligere. at alle ville kontakte meg. jeg savner at mamma og pappa bodde sammen. jeg savner at livet virket så mye enklere. jeg savner at jeg ikke hadde noen forventninger til meg selv. jeg savner at alle spurte meg om hjelp og råd, og ikke motsatt. jeg savner rett og slett slik det var før.

folk sier alltid at ting alltid forandrer seg, at det er en bra ting, at vi ikke kan endre ting tilbake slik de var før. grunnen til at de sier dette er bare fordi de ikke tør, orker, gidder å prøve. så klart kan ikke ting bli nøyaktig det samme, men jeg har troen på at du alltid kan få tilbake noe du trodde var tapt.

en tapt venninne som betydde alt for deg. det skal ikke mer til en å ta kontakt.
tapte følelser som gjorde deg godt. det skal ikke mer til enn å oppsøke gode opplevelser.

det finnes alltid en måte å få tilbake det tapte. det du savner så indelig mye. såklart kan jeg ikke få foreldrene mine til å flytte sammen igjen eller gå tilbake til ungdomskolen, men jeg kan oppsøke menneskene og opplevelsene som andre vil si tilhører fortiden.

jeg har tidligere skrevet om en venninne som betydde mye for meg men som gjorde flere ting mot meg som fikk meg til å miste troen på henne og henne det samme med meg. alt dette gjorde at vi sluttet å snakke sammen. det gjorde at det alltid var en ubehagelig stemning når vi var i samme rum og at jeg rett og slett ble deppa av å se facebook-statusene hennes, høre stemmen hennes, se bilder av henne, høre folk snakke om henne og så videre. det gjorde virkelig vondt. følelsen jeg fikk av hennes nærvær var rett og slett uutholdelig. det gikk ca et halvt år. alle trodde vi aldri ville kunne se på hverandre, smile, og virkelig mene det.
jeg bestemte meg for at dette måtte ta slutt. ikke bare korte, tåpelige, patetiske kommentarer til hverandre for å ikke gjøre det ubehagelig for de rundt oss. jeg begynte å gråte i det jeg tok frem mobilen. fingere mine skalv i det jeg skrev ordene. svart på hvitt.

"Hei ^^ Dette kommer kanskje
litt brått på, men jeg lurte på
om du hadde planer for i
morgen eller om vi kanskje
kunne finne på noe :)"

det tok meg lang tid å trykke på SEND. hjertet hamret og tårene fosset på. så gjorde jeg det. fingrene mine trykket på knappen. "sent: 7. nov" hjertet mitt stoppet i det jeg fikk svar tilbake. jeg var livredd for at hun skulle synes det var kleint. at det var et patetisk forsøk på å oppnå det uoppnålige.

"Hei :) Jeg har ikke noen
planer tror jeg.. Så vi kan
sikkert finne på noe :)"

et stort trekk dro igjennom meg. glede. jeg smilte å tårene. jeg har ikke følt så mye glede på en veldig god stund. så klart skulle jeg innerst inne ønske at det var hun som tok kontakt med meg og ikke motsatt, men jeg kunne ikke klandre henne. jeg hadde aldi trodd dette skulle skje. aldri. jeg trodde vi aldi kunne se hverandre i øynene og legge det som skjedde bak oss. fortiden ble plutselig så virkelig. så ekte.

det finnes alltid en mulighet å få tilbake det tapte. alltid!