Å VITE

Neste gang var vi alene. kun meg og HAN. ja, vi var omringet av en hel hau med andre folk, men i prinsippet var vi bare oss. eller foreløbig fantes det ingen oss. kun HAN. kun meg. ingen oss, ingen vi. foreløbig var følelsene en usikker klump i magen min som knøt dobbelknutet rundt alle tankene mine og ikke lot dem forsvinne ut av hodet mitt. 

selv om det bare var HAN og jeg, så var den der, nervøsiteten. si noe feil? gjøre noe feil? for frampå? HAN satte seg inntil veggen. hvor skulle jeg sitte? ovenfor han? skulle jeg da ha bena nedover trappa eller rett ut mellom bena hans eller hans ben mellom mine? skulle jeg sitte ved siden av han. hvor nærme. skulle jeg sitte midt på gulvet forran han? jeg ble helt gal av å tenke over alle de tingene som kunne gå galt at jeg nesten glemte hvor utrolig det var å være med denne ikke fullt så fremmede gutten. Jesper fantes ikke en gang i tankene mine for tiden. ja, han var kjærsten min, men han var liksom ikke til stede der han skulle være. han var kjærsten min, men allikevel ikke.


selv om jeg ikke hadde skjent HAN så lenge så var vi ganske gode venner. bestevenner. jeg visste ganske mye om HAN. og HAN visste en del om meg også. han var så spennende. mystisk på den måten at jeg ville vite mer. hva, hvorfor og hvordan? hvor og når? ALT! jeg kunne se han inn i øynene og forstå at det var noe han prøvde å skjule. et arr i fortiden som ikke ville forsvinne. HAN var en gammel bok med tusenvis av gamle sider og han leste den for meg. side for side. mens jeg prøvde å forstå. prøvde å se det for meg. hvordan det var å være HAN. hvordan det var å miste folk uten mening. folk han var glad i. folk som betø mye for han. borte...

like fort gjort om det var for meg og HAN å bygge et vennskap er det også å knuse et. det kan ta 2 dager og man er verdens beste venner. men gjør man en feil, og på sekunder er alt viset ut med et dårlig viskelær som avgir lysegrå streker på det ellers så blanke arket. men hos oss fantes inget viskelær. mellom HAN og meg var det noe som ikke et tåpelig lite viskelær, en feil, kunne viske ut. venner for liver er venner så lenge man lever.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

idamarieandersen

idamarieandersen

16, Moss

Ja, dette er meg. Ida Marie - 1994. jeg vil bare informere om at jeg ikke håper dere tar innleggene mine personlig. selv om jeg skriver "alle" "dere" "vennene mine" osv. så betyr ikke dette at det er ment til alle. okei? :) alle bilder der det står I M ANDERSEN har jeg selv tatt, og redigert. hvis det står noe annet, eller ingenting har jeg funnet dem et annet sted. I need you now, more than ever! <3

Norske blogger

Kategorier

Arkiv

hits