DRØMMEN

jeg satt på en benk ute i en park. jeg så ikke ut gjennom øynene mine. jeg så meg selv bakfra. en svart skygge sittende på en sliten gammel benk, stirrende på solnedgangen og utover havet. pluttselig så jeg med mine egne øyne. jeg holdt meg rundt magen, tittet ned. det var den samme gamle magen min, slik den alltid hadde vært. jeg så tilbake på sola. så vakker den var. rødglødene og gav fra seg et lyserosa spor over hele himmelen. jeg skulle tatt bilde av det. det var så nydelig. 

jeg så ned på magen min igjen. hva hadde skjedd? den var trillrund. og tung og holde oppe. øynene mine vibrerte og jeg så desperat rundt meg etter noen som kunne hjelpe meg. jeg reiste meg brott å begynte å løpe bortover gresset, mens jeg strevde med å holde magen ordentlig oppe. en var kjempetung. jeg løp fortere og fortere. det var ingen å se. jeg løp gråtende mens det ble mørkere og mørkere. jeg skrek alt jeg kunne men ikke en eneste lyd kom ut. jeg var så redd. 


jeg visste at i morgen skulle barnet komme. selv jeg ikke hadde snakket med noen så visste jeg hel nøyaktig at om 24 timer holdt jeg en skrikende liten drittunge i armene mine. jeg var da ikke klar for dette. hva ville Jesper si? jeg løp og løp. plusserlig satte foten min seg fast i noen røtter og jeg falt så lang jeg var fremover. jeg ble liggende noen sekunder å skrike lydløst. knerne og armene mine var såre. det svei noe helt forferdelig. jeg var så alene.  jeg trengte noen som kunne holde meg. 

jeg så to store avrte skygger komme sakte mot meg. hjertet mitt hamret i brystet mitt. jeg prøvde  tørke bort tårene men når jeg tørket dem bort kom det bare nye tårer å presset på. jeg snufset. så så jeg det. de to skyggene stoppet. det var Jesper og HAN. begge sto de der. rett forran meg, med hendene i lomma. jeg lå nedgriset på bakken. full av møkk og blodige knær. jeg klarte så vidt og holde meg oppe. 

begge to begynte sakte å gå tilbake. de snudde seg uten en gang å se ut til å bry seg om at jeg lå der halvdød. HAN tittet seg over skulderen. enset at jeg gråt, mens Jesper bare fortsatte å gå tilbake inn mellom trærne. HAN kom helt bort til meg. sette seg ned på bakken sammen meg meg og lot meg falle i armene hans. holdt meg helt inntil han. han tørket tårene mine og de stoppet å komme. han så beundrende ned på meg. der jeg lå helt utmattet. HAN så på meg med det blikket. som sa at jeg var al for han. han så på meg på en måte som ingen nadre hadde sett på meg før. som om jeg betø hele verden for HAN. jeg så ned på magen min igjen, men den var borte. samme gamle meg i armene HANS midt på gresset i en øde park i mørket. 

2 kommentarer

Sandras liv

11.sep.2010 kl.20:26

Naaaaaaaw, høres ut som ekte kjærlighet ;) <3

Ida-pusen

11.sep.2010 kl.20:45

hehe :P vent å se ;)

Skriv en ny kommentar

idamarieandersen

idamarieandersen

16, Moss

Ja, dette er meg. Ida Marie - 1994. jeg vil bare informere om at jeg ikke håper dere tar innleggene mine personlig. selv om jeg skriver "alle" "dere" "vennene mine" osv. så betyr ikke dette at det er ment til alle. okei? :) alle bilder der det står I M ANDERSEN har jeg selv tatt, og redigert. hvis det står noe annet, eller ingenting har jeg funnet dem et annet sted. I need you now, more than ever! <3

Norske blogger

Kategorier

Arkiv

hits