KYSSET

Følelsen satt igjen i meg når jeg møtte HAN senere den dagen. Jeg hadde fortalt han at jeg og Jesper mest sansynlig ikke kom til å være sammen neste gang vi møttes, men jeg hadde virkelig ikke hatt hjerte til å såre den vesle gutten noe mer enn det jeg følte jeg gjorde. helt ærlig følte jeg ikke at jeg såret han, siden han virket så care mot meg, men sånn egentlig så trodde jeg kanskje jeg såret han litt. kanskje ikke mye, men det måtte da være en bitteliten del av hjerte hans som egentlig ikke syntes dette var riktig gjort av meg.

jeg hadde avtalt med HAN at vi ikke skulle kysse neste gang vi møttes. jeg hadde lovet at det skulle jeg absolutt ikke gjøre. jeg hadde lovet HAN og meg selv. men når jeg satt der. på faget hans. og flere ganger hadde vært en halv straks unna å kysse han. så var det løfte helt ubetydelig for meg. HAN stirret meg dypt inn i øynene. som han beundret alt han så og elsket det vesle vesenet som klamret seg fast i den høre hånden hans. HAN så rett inn i meg. han gravde ned i sjelen min med blikket. fra det ytterste harde skallet som ikke mange trenger gjennom, skallet som alltid smiler og er glad. en gladjente på utsiden. han så meg fra ytterst og helt ned i bunnen av de svarte gropene. der all ensomheten samlet seg opp i store floker og alt ingentinget viklet seg sammen til et eneste altting og tanker ikke kun var tanker, men et rene helvete. han så det. han visste det. uten at jeg trengte å si et ord.



der satt vi da. stirrende på hverandre som et nyforelsket par på en benk en deilig vår-morgen. begge hadde suget etter den andre om munnen. som magneter ble vi trukket mot hverandre. det hjalp ikke mye på løfte når HAN satte på den sangen. den ene sangen jeg aldri kommer til å glemme. sangen VÅR. da klarte jeg ikke mer. det ytterste skallet i sjela knuste i tusen knas og all lidenskapen strømmet ut gjennom fingertuppene mine. jeg tok tak om halsen hans og kysset han. ordentlig og lenge. det var det mest fantastiske kysset jeg noen gang hadde følt. følelsen det gav meg var varm og kriblene. som fyrværkeri. som atombombe. som stjerneskudd. som adrenalinkikk på aller høyeste nivå. som absolutt ALT!! her var jeg, og her var HAN. ikke noe mer. det var bare oss. og ingenting annet. Hele verden var kun her hos oss. mer en HAN og jeg fantes ikke. ikke disse sekundene. for akkurat nå, var dette alt jeg noen gang hadde drømt om.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

idamarieandersen

idamarieandersen

16, Moss

Ja, dette er meg. Ida Marie - 1994. jeg vil bare informere om at jeg ikke håper dere tar innleggene mine personlig. selv om jeg skriver "alle" "dere" "vennene mine" osv. så betyr ikke dette at det er ment til alle. okei? :) alle bilder der det står I M ANDERSEN har jeg selv tatt, og redigert. hvis det står noe annet, eller ingenting har jeg funnet dem et annet sted. I need you now, more than ever! <3

Norske blogger

Kategorier

Arkiv

hits