HAN og pappa

Jesper var ute av bildet. nå var det bare HAN og meg. HAN ville ha meg, og jeg ville ha HAN. men jeg skjente meg selv. visste hvordan jeg var. mitt forhold til det motsatte skjønn. jeg lot meg lett friste. lot dem trekke meg til seg. eller var det jeg som trakk dem til MEG? for det føltes sånn. jeg ville kun ha venner. kompisser, men sånn ble det ikke. jeg har ikke en eneste kompiss som aldri har hatt følelser for meg, som betydde mer enn bare vennskap.

det fantes altid problemer. var det ikke det ene, så var det det andre. problemet nå, var meg og HAN, men det var mer... pappa... men det er noe jeg ikke snakker høyt om. bare mine aller aller beste venninner, HAN klarer jeg å snakke med. men selv da blir jeg helt stum. vet ikke hva jeg skal si. som om alle tankene stopper opp og hjernen min viser et forvrengt bilde av en "farsfigur" som løper etter deg når du løper for livet. Far - Pappa. det er to vidt forskjellige ting. det å være en far er for meg å være den biologiske faren. man må nødvenigvis ikke ha noe sosialt forhold til barent, mens en pappa er en som oppfører seg som en farsfigur. en du kan stole på og være trygg hos. en pappa trenger ikke en gang å være den biologsike faren.



pappan min er egentlig ikke en pappa. for meg er han en far. en jeg er redd for. en som jeg trenger frihet fra. jeg klarer meg ikke hos han. når jeg er i armene han føler jeg han skal holde dem strammere og strammere rundt meg. klemme meg fast i de store sterke armene sine. en klem av smerte. for hart. hvorfor, pappa? hvorfor?

HAN var alt jeg hadde. alt jeg ville ha. jeg skulle alltid ha HAN hos meg. derfor ville jeg ikke det skulle bli oss to. ingen VI! jeg var så redd for å gjøre den samme feilen som jeg gjorde med Jesper. men hvis jeg var så glad i han som jeg sa jeg var, ville jeg virkelig da ha hjertet til å leke med andre objekter? det var det jeg var så redd for. jeg visste ikke svaret på det. det skremte meg. "vet du hva jeg ønsker mest av alt?" sa HAN og stirret meg dypt inn i øynene med håp glødene gjennom hele HAN. jeg ristet på hodet. "jeg skulle ønske du bare 'okei da' vi kan prøve!" hjertet mitt smilte, men hjernen min gjorde et endeløst sukk. jeg ville jo, men han vvisste så godt hvorfor jeg ikke ville også. jeg kom til å ødelegge det hele. jeg kom til å leke katt og mus med objektene mine. jeg kom til å msite HAN. å miste HAN var noe jeg ikke kom til å overleve!

3 kommentarer

"Sandra"

03.okt.2010 kl.13:08

Ånei! :C
Høres ut som hun har et litt anstrengt forhold til pappaen sin.. :/
Hun kan alltids snakke med venner, selvom de ikke kan gjøre noe.. Lurt å snakke med bestevenninne om det .. : )
Håper det blir bedre for henne ^^ <3

Ida-pusen

04.okt.2010 kl.10:11

jeg tror nok helt sikkert hun vet at vennene hennes er der for henne ^^ og hun vet de er glade i henne! men akkurat nå føler hun seg litt ensom "/ litt alene på en måte... hun trenger nok bare å bli vist at hun blir satt pris på ^^ <3

idamarieandersen

04.okt.2010 kl.10:11

.

Skriv en ny kommentar

idamarieandersen

idamarieandersen

16, Moss

Ja, dette er meg. Ida Marie - 1994. jeg vil bare informere om at jeg ikke håper dere tar innleggene mine personlig. selv om jeg skriver "alle" "dere" "vennene mine" osv. så betyr ikke dette at det er ment til alle. okei? :) alle bilder der det står I M ANDERSEN har jeg selv tatt, og redigert. hvis det står noe annet, eller ingenting har jeg funnet dem et annet sted. I need you now, more than ever! <3

Norske blogger

Kategorier

Arkiv

hits