bestemme over mitt eget liv

Det er ingen som ser meg gråter. ingen som hører meg skrike ut all min lidelse, ingen andre enn meg. og snart kan ikke engang jeg høre det. snart er tårene runde flekker som tørker vekk fra lakenet. skriket kun et ekko som sitter hamret inn i de hvite veggene. noen ganger skulle jeg virkelig ønske at folk forsto. forsto hva jeg følte å uten at jeg trengte å si noe, skjønte at noe ikke var som det skulle. at jeg ikke nødvendigvis alltid ville snakke om det, men kun trengte en hånd å holde. et smil. en varm tanke. en kriblende følelse i magen som gi meg et bittelite håp om at det også finnes lys i enden av min tunnel.

det er så rart, jeg er for det meste omringet av masse venner. er det ikke en person så er det en annen. som oftest er det mange om gangen, men i det siste ar jeg følt meg litt ensom. mer enn vanlig. liksom litt ekstra uttafor... jeg har vært en del for meg selv også for å si det sånn. sittet oppe på rommet mitt å se meg rundt. tenke tilbake på alle minnene da iskrem var glede å skrubbsår var sorg. tilbake i barndommen da kjærlighet og vold bare var noe de "voksene" snakket om, men som i dag er en åpenbar del av hverdagen min.




det er kun et par personer i denne verdenen som forstår meg. det er HAN og min aller beste venninne (aka HENNE) jeg føler jeg kan stole hundre prosent på dem begge to. jade HUN har da sagt noe videre en gang i blant som HUN egentlig ikke skulle ha sagt, men jeg tilgir HENNE, nettopp fordi HUN er min beste venninne! det med de kalde nettene sammen med min kjære venn, kniven vet de begge ganske godt, i det siste har det vel heller ikke vært så vanskelig å legge merke til. mitt forhold til gutter, objekter, vet dem også om. og de forstår meg. men det med pappa, det tror jeg ikke noen av dem helt skjønner. mest fordi jeg ikke klarer å snakke om det. å selv om jeg vil snakke om et så vet jeg ikke hvordan, for det er ikke alltid det han gjør som er det verste, men måten han gjør det på og følelsen av å ikke bety noen ting som han gir. og DET er det jeg ikke klarer å forklare. jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare en følelse som ikke eksisterer i alles tanker.




slike ting er det som strømmer gjennom hodet på en fortapt liten jente en sen kveld. da svarte tanker triller nedover skinnet mitt og legger et teppe av is etter seg. lar dem falle ned på lakenet å se den spre seg. faren får at røde tårer skal sildre gjennom blodårene mine er alltid like stor. lysten til å skade de bleke armene mine er også stor og vokser og vokser. til slutt klarer jeg ikke holde lyste og suge etter den falske lykken tilbake. for jeg vet det er en falsk lykke. men lykke er lykke. det føles så godt. et par rifter i en så skjør kropp. da tørker tårene ut og et halv-ekte smil legger seg om munnen min.

jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det, men det føles utrolig godt å kunne bestemme over livet mitt på den måten, leve - dø. det gir meg en trygghet på en måte. det at det er JEG som bestemmer. ingen andre jeg som kan styret livet mitt i den retningen jeg vil og ikke bare la vinden i seilene føre skuta i en tilfeldig retning og se hva som skjer. når følelsen av makt strømmer ut som røde tårer fra armene mine er tankene ingen steder, de eksisterer ikke. nr hjertet og hjernen min smiler et skjevt smil er jeg i himmelen, mitt eget personlige lille rom som er så tankefritt at jeg ikke kan forklare det. jeg bare elsker den følelsen, å derfor vil jeg aldri gi slipp på den.

4 kommentarer

"Sandra"

07.okt.2010 kl.00:49

Du skriver dritbra ! ^^
Det eneste som er dumt er at man kan ha det sånn.. Selvom man har det bra til tider også ..

Ida-pusen

07.okt.2010 kl.00:56

jeg lover deg, det er nok mulig, men vi fr vel håpe at det ikke er noen som har det sånn.. for det virker ikke noe koselig "/ <3

liseliten

13.okt.2010 kl.23:02

Utrolig godt skrevet, sterkt å lese...og det treffer meg, fordi jeg føler/har følt sånn selv. Selvom handlingen er helt absurd og syk, så er det naturlig å ikke ønske å gi det fra seg, når det føles som det eneste som lindrer og hjelper...det er klart man ikke vil slutte da. Jeg hadde det også sånn i mange år. Jeg så på det som min VENN, jeg klarte ikke se at det var min fiende som sakte ødela meg. Jeg skulle ønske du klarte å komme ut av det før det tar kontroll over alt, før du blir så avhengig at det er et helvete å komme ut av. Det er din fiende, en demon som forpester sinnet ditt til å se uklart. Men det hjelper ikke å sitte med pekefingre og komme med råd, håper du får hjelp til å komme ut av det. Uansett, du skriver kjempebra, det treffer meg! Er det du som har tatt bilder på bloggen din? Så utrolig mye fint..!

Ida-pusen

14.okt.2010 kl.06:19

tusen takk for flott tilbakemelding. det setter jeg utrolig pris på. jeg har lovet både meg selv og kjæresten min, HAN, at det ikke skal gå noe lengre enn det som er nå. HAN respekterer mitt valg, men sier ofte at mest av alt vil han at jeg skal stoppe, for senere vil jeg mest sansynlig angre og det tviler jeg ikke på. jeg er da ganske sikker på at det ikke vil forværres, siden jeg elsker HAN så utrolig høyt å vil ikke at min lidelse skal gå utover HAN...

tusen takk for at du forteller meg din mening ettersom du har mer erfaring enn det jeg har og jeg føler jeg lærer mye om både deg, psykisk helse og om meg selv ved å lese bloggen din.

Forresten så er det jeg som har tatt og redigert de fleste bildene på bloggen min. om et står "I M ANDERSEN" nede i hjørnet så har jeg tatt*+redigert dem selv :)

Skriv en ny kommentar

idamarieandersen

idamarieandersen

16, Moss

Ja, dette er meg. Ida Marie - 1994. jeg vil bare informere om at jeg ikke håper dere tar innleggene mine personlig. selv om jeg skriver "alle" "dere" "vennene mine" osv. så betyr ikke dette at det er ment til alle. okei? :) alle bilder der det står I M ANDERSEN har jeg selv tatt, og redigert. hvis det står noe annet, eller ingenting har jeg funnet dem et annet sted. I need you now, more than ever! <3

Norske blogger

Kategorier

Arkiv

hits