Hvorfor?

Hvorfor er jeg den jeg er?

Hvorfor må jeg alltid såre vennene mine? jeg sier ting jeg ikke burde sagt. ting som liksom skulle være hemmelig, men som bare glapp ut av meg. jeg kunne da ikke vite at du ikke ville jeg skulle fortelle det til noen, men allikevel skylder jeg på meg selv og mitt syn på andre. jeg vil ikke si de tingene. verken de tingene jeg sier til deg som sårer deg, eller de tingene om deg som jeg forteller til andre. men du har ikke sagt det var hemmelig, og jeg synes det ikke var en stor greie. hvordan kunne jeg vite at du ikke ville at jeg skulle si noe? men det er da ikke din skyld at jeg er så flink til å holde kjeften åpen å la hammlighetene dine strømme ut som skrok fra sjelen min. unnskyld...

Hvorfor klarer jeg aldri å være der for de som trenger meg? du forteller meg at du har det vondt, at du føler deg etterlatt alene i grøfta. jeg skulle så gjerne gitt deg hele verden, men jeg klarer det bare ikke. jeg vil gi deg glede og solskinn på regnfylte dager, men jeg får det bare ikke til. du ringer meg gråtende med et håp om trøst, men alt du får er et kort "jeg vet ikke helt hva jeg skal si jeg..." jeg prøver så hardt å gi deg håp og vise deg de positive sidene ved det du forteller meg, men jeg klarer ikke å få deg til å ta det innover deg. unnskyld...

Hvorfor er jeg så hyklerisk? jeg forteller deg at det er galt å la armene dine gråte, at du fortjener bedre og bare minutter etter sitter jeg selv å leker med kniven mellom fingertuppene. jeg forteller deg at du skal se det positive, lyset i mørket, men så svartner det for meg og lysbryteren finnes ikke lenger. jeg forteller deg hvor irriterende jeg synes det er når du skryter, og etterpå forteller jeg hvor stolt jeg er av kjærsten min, HAN. jeg sier du må se framover og vende ryggen til fortiden, men selv klamrer jeg meg fast til gode og vonde minner jeg ikke vil gi slip på. unnskyld...

Hvorfor ser jeg så fæl ut? jeg ser meg selv i speilet, ser et levende lik. et monster på to ben. korte fete lår som disser når jeg beveger meg. rumpa henger nede på hele mine og ryggen er krokete, pokkelrygg. leggene mine er hårete insekter som fortsetter å komme tilbake. de er som kakkerlakker, fjerner jeg ett hår, kommer det tusen tilbake. armene mine er lange og ubrukelige. de nytter ikke til annet enn å passe inn i ermene på genseren. arr. fingrene er ekle og tørre og neglene så ustelt at man skulle tro jeg lekte i jordhauer. skuldrene mine er som vinger. de stikker ut til alle kanter. pupene minee små og hengende. de synes knapt gjennom en stram topp og henger livløst på plasser de ikke hører hjemme. magen min buler ut til både høyre, venstre og nedover knærne. valkene stikker ut av ingenting. jeg trekker den inn, men alikevel er den stor og pløsete. ansiktet mitt er rødt og grått om hverandre. munnen min er tørr og munnvikene henger konstant nedover. øynene lyser av ensomhet, men det er ingen som ser det. øren er altfor store. de stikker ut som digre tallerkner fulle av spagettisaus fra et par måneder siden. håret får meg til å se ut som en heks. som ikke dusjer. jeg klager for mye på utseende mitt. kroppen min er et levende lik. unnskyld...

Hvorfor må jeg be om så altfor mye? jeg vil ha sko, skjerf, bamser, tatovering, farge håret, tights, veske, smykker, gensere, neglelakk, male rommet, ha fester, dra steder. alt koster penger. "tid er penger" jeg ber om for mye hjelp. "jeg greier ikke spørsmål nr. 5" "kan du hjelpe meg med spansken?" "jeg skjønner jo ingenting av dette her" "hvordan regner jeg ut dette?" jeg burde klare meg selv. lese meg fram til mine egne svar. lære. men neida, jeg skal ta den lette utveien og spørre om andre kan gjøre det for meg. den lette utveien. jeg ber om alt for mye trøst og nærhet. jeg ringer deg gråtende bare for å fortelle om ingenting. si "jeg gråter" å så høre din preken om at livet er nydelig og jeg fortjener bedre enn dette. jeg smiler, men når jeg legger på sprenger øynene mine og armene mine gråter røde tårer som drypper ned på det kalde gulvet. unnskyld...

Hvorfor må jeg fortsette å lure deg, og meg selv? jeg sitter å forteller deg at jeg har det fint. forteller deg om de morsomme tingene jeg har gjort og om hvor bra uke har vært, men tankene inni meg sier at jeg aller helst vil kaste meg i armene dine å gråte ut all smerten som buldrer i meg. fortelle deg om hvor ensom jeg følte meg når jeg så alle de andre som hadde det så morsomt. gråter stille tårer inni hjertet mitt som ingen ser, mens jeg forteller deg, som en solstråle, at livet mitt er en dans på roser. unnskyld...

Hvorfor må jeg lyve for deg? "ikke psyk deg ned nå da" "neida, jeg gjør ikke det" løgn. "har du hatt det bra i dag?" "ja, helt supert." løgn. "hvorfor er du så stille?" "jeg bare leser" løgn. jeg lyver om mine følelser. vil ikke la noen få vite om dem. det er fælt å måtte si det, men jeg lyver for HAN også. den personen jeg stoler mest på i hele verden. og jeg lyver. "hvordan har du det?" "bra." løgn. jeg har det aldri bra. jeg vil ikke la mine indre smerter og min indre lidelse gå utover deg. derfor lyver jeg for deg. derfor forteller jeg ikke sannheten. unnskyld...

Hvorfor må jeg være den jeg er, når jeg prøver så hardt å være en annen...?

2 kommentarer

Sandras liv

16.okt.2010 kl.21:53

Offa :C

Høres ikke bra ut.. :/

Ida-pusen

16.okt.2010 kl.23:32

er ikke det heller "/

Skriv en ny kommentar

idamarieandersen

idamarieandersen

16, Moss

Ja, dette er meg. Ida Marie - 1994. jeg vil bare informere om at jeg ikke håper dere tar innleggene mine personlig. selv om jeg skriver "alle" "dere" "vennene mine" osv. så betyr ikke dette at det er ment til alle. okei? :) alle bilder der det står I M ANDERSEN har jeg selv tatt, og redigert. hvis det står noe annet, eller ingenting har jeg funnet dem et annet sted. I need you now, more than ever! <3

Norske blogger

Kategorier

Arkiv

hits