klump i halsen

jeg våknet opp i dag med en ekkel klump i halsen. en klump som liksom sa "du er blitt glemt, ingen bryr seg." jeg vet jo innerst inne at dette ikke er sant, men det er en del av meg som smaker på denne klumpen som hoper seg opp. fortvilelse. jeg skjenner jeg trenger noen å snakke med. denne klumpen villeder meg, og jeg trenger å fortelle noen at den er der og at jeg ikke selv, med mine skjøre ender, kan fjerne den. at jeg trenger en hjelpende hånd for å fjerne problemet. om det ikke er for alltid, så i hvert fall for en stund.

denne klumpen er vanskelig å beskrive. jeg har ikke fortalt om den før, men den viser seg heller ikke alltid i form av en klump. det er liksom en følelse som forteller meg at "nå er noe galt" "gjør noe med dette". men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. den liksom bare gnager i meg som om en liten mann sitter inni meg og klorer meg fra innsiden. det gjør så vondt. jeg må på en måte overdøve denne smerten ved å la armene mine gråte. føre den psykiske smerten over i noe fysisk. det er bedre sånn.



det gjør heller ikke vondt når det render røde tårer fra armene mine. det er en god følelse. makt. jeg bestemmer selv om livet mitt skal ende i dette ene sekundet. nå?

kjenner jeg denne følelsen, klumpen, er det best å bli kvitt den så fort som mulig. ikke la den vokse seg større og større til det til slutt går over styr. men jeg vil ikke. jeg liker følelsen jeg får av å skape en falsk lykke av å se tårer på de skjøre armene mine. det gir meg ro. en følelse av trygghet.

når denne følelsen vokser seg så stor at suget etter det skarpe, kalde mot min myke hud ikke er til å motstå er jeg lykkelig. jeg vet så godt det er feil. jeg vet så godt det ikke er riktig, men alikevel vet jeg også at akkurat nå er dette det jeg ønsker mest av alt.



jeg sitter på de kalde flisene. ser meg selv i speilet. ser sinnet i øynene mine. "se hva du gjør med meg!" hyler jeg, "nå ar du virkelig gjort det!" men jeg vet ikke hvem jeg snakker til. ingen hører meg. jeg er så alene. jeg sitter der, ser på monsteret som ser tilbake på meg i speilbildet. "dette er bare din skyld, din jævla bortskjemte drittunge. du fortjener det! løse unge!" jeg vet så godt det er sant. jeg har hørt det så mange ganger at det er blitt sant. "du ser helt jævlig ut! feita! skjerp deg da, HORE!" alt er sant. fordi du får meg til å tro på det. den siden av meg som vrir på sannheten, som gjør sannheten til løgn, men som i mine ører høres så ekte ut.

ansiktet mitt endrer seg ikke. ikke før jeg skjenner smerten. da lyser jeg ikke lenger av sinne. alt jeg vil nå er å snakke med HAN. jeg vil at HAN skal komme å sette seg ved siden av meg. bare se på meg. mens jeg ser ned på armene mine og gråter. vil HAN skal holde meg. passe på meg. uten å si et ord. jeg vil skjenne HANS nærhet og trygghet. ikke den falske lykken som de røde tårene gir meg, men EKTE lykke. lykke av å kjenne at du betyr noe. om ikke for alle, så i hvert fall for denne ene personen som sitter å older rundt deg å som gråter med deg. vite at HAN elsker meg mer enn noe annet. og at jeg elsker HAN. hvorfor ser jeg ikke det når armene mine gråter? hvorfor hører jeg på løgnen? hvorfor føler jeg HAN har sluttet å elske meg? det bare er sånn, men innerst inne vet jeg at HAN er er for meg, så lenge jeg viser at jeg trenger HAN.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

idamarieandersen

idamarieandersen

16, Moss

Ja, dette er meg. Ida Marie - 1994. jeg vil bare informere om at jeg ikke håper dere tar innleggene mine personlig. selv om jeg skriver "alle" "dere" "vennene mine" osv. så betyr ikke dette at det er ment til alle. okei? :) alle bilder der det står I M ANDERSEN har jeg selv tatt, og redigert. hvis det står noe annet, eller ingenting har jeg funnet dem et annet sted. I need you now, more than ever! <3

Norske blogger

Kategorier

Arkiv

hits