å miste meg selv i kampen mot meg...

Jeg er redd. vi så på film, jeg og HAN. men HAN sovnet. vekk fra meg så jeg satt der alene å så på filmen som vi hadde kjøpt for å se sammen, som vi begge gledet oss til å se, men så satt jeg der, alene. HAN er der, rett ved meg, men likevel så utrolig mange tusner av mil unna, i drømmene sine. HAN ser så fredelig ut der han ligger, med øynene igjen, munnen halvveis åpen og håret står til alle kanter, men likevel, så utrolig vakker HAN er. og HAN er min!

Filmen er over, jeg kjenner et komme. følelsen jeg får inni meg, som en advarsel. snakk med noen! gjør noe annet! GLEM! men neida, jeg skal gjøre det stikk motsatte, isteden for å bli sittende her med HAN så setter jeg meg i andre anden av senga. så langt unna HAN jeg kommer. jeg kryper sammen. trekker bena opp mot kroppen min, hviler pannen på knærne og strammer armene rundt bena mine. alene rett ved HAN.



følelsene kom nærmere og nærmere. farlig nært. jeg prøvde å vekke HAN med fikk bare en lite "æææh" til svar, det var alt. det var jo ikke HANS skyld at HAN sov, at HAN var trøtt. det kunne jo ikke HAN noe for, men etter et par feilede  vekknings-forsøk var jeg ikke lenger sterk nok å holde det tilbake. musklene sviktet og jeg falt sammen i tårer. de rant og rant. tanker som, "HAN bryr seg ikke mer", "mamma vil ikke ha meg der" og "hade for alltid, pappa!" strømmet gjennom hodet mitt. øynene mine begynte å flimre. hadde jeg hatt muligheten vet jeg hva som hadde fulgt etter dette. men jeg var hos HAN. jeg ville ikke la bloddråpene falle i HANS hus, HANS gulv. nei, det skulle ikke skje, selv om jeg merket at følelsen nærmet seg.

de kom enda nærmere. stirret inn i de dype, blå øynene mine. inn i sjelen min. tok tak i den med klørne sine å prøvde å røske den ut av meg, bytte plass med den. men nei, ikke denne gangen. jeg ville ikke la den ta meg, jeg skulle klare det denne gangen. "vær sterk nå! hold ut!"

for nært. jeg klart ikke å holde igjen lenger. jeg prøvde, men jeg feilet. selv om HAN sov så kastet jeg meg i armene HANS. la meg forran HAN, tett inntil HAN og tok armene HANS rundt meg. jeg som var så trygg der. jeg følte at HAN holdt meg, sjelen min fast slik at demonene ikke skulle komme inn i meg og stjele min plass i kroppen min. jeg gråt og gråt, tårene rant i fosser nedover kinnene mine og ned på sengekanten.


I M ANDERSEN

HAN våknet. hørte meg gråt. "hva er det jenta mi?" jeg ristet på hodet. visste ikke hva jeg skulle si. hvorfor var jeg lei meg? jeg aner da ikke det jeg! jeg burde kanskje vite det, men det er ike meg, det er noe annet som prøver å ta plassen min. jeg vet ikke.

jeg fortsatte å gråte, det tok liksom ikke slutt. klørne holdt fortsatt et godt grep rundt sjelen min og sømmene røk mer og mer for hvert sekund. jeg knøt tærne mine sammen. prøvde liksom å holde meg fast på en måte. "ikke skad deg selv, HAN er her å passer på deg, du vet det!" jeg klamret meg fast i HAN. lot HAN holde live mitt i sine hender.

men så klarte jeg ikke mer. jeg var helt utslitt. ferdig. gav opp. jeg fikk rykninger i hele kroppen. slapp taket på sjela mi og lot demonen ta plass i meg. jeg var så klar over hva som skjedde etter dette. jeg var tilstede i meg absolutt hele tiden, men jeg klarte ikke å styre det. det bare skjedde. den styrte kroppen min og jeg måtte bare følge etter.



jeg begynte å hylgrine. knep øynene hardt sammen. lot dem være lokket. spente alle musklene i kroppen. forsterstilling. knøt knyttneverne og bet tenna sammen. jeg var ikke lenger meg. det var en annen. noe farlig noe. noe som ville ha meg vekk fra HAN. jeg prøvde å komme meg vek, prøvde å forsvinne. gråt og vred meg i armene HANS, HAN slapp meg ikke et sekund. der jeg lå halvskrikende, psykotisk, klar til å skade de bleke armene mine. jeg knøt sammen hele meg, armer og ben var ikke lenger mine, de var nikkedukker i en lek. ondskapen skilte meg i halsen og ville bare at jeg skulle ut av dette helvete. "hva har du å gjøre her? ingen vil ha deg her uansett! du er ikke verdt noe! du er ikke noe! tror du, du kommer til å overleve dette? en gang vil du gi etter! det lover jeg deg...!!" jeg var borte i min egen kropp. tankene mine var der, men ikke jeg.

HAN tok hånden min, for at jeg ikke skulle gjøre meg noe. men jeg ville ikke la HAN gjøre det. for jeg kom bare til å knuse den, slik jeg knuser mine egne fingre. "ssshh! det går bra, brumme er her for deg" sa han med en rolig, varm stemme. jeg knyter knyttneven sammen og slår det jeg finner. men likevel ville HAN holde meg i hånda. men jeg sluttet ikke å stramme den sammen. jeg knøt fingrene mine rundt HANS og slapp ikke. vred om meg selv. slo madrassen. bet, klorte.



så gikk det gradvis over. jeg hadde tapt slaget, men jeg hadde kommet meg opp på bena igjen å slått tilbake. demonen gav meg tilbake plassen min og jeg kunne igjen være meg. jeg var utslitt. lå helt, helt stille. jeg pustet ikke engang. HAN ble redd. jenta mi? går det bra?" jeg prøver å svare, men jeg får det ikke helt til. "mhhh" jeg klarer ikke engang å holde øynene åpne. jeg prøver men de vil ikke. jeg vet så godt at hvis jeg hadde vært hjemme nå så hadde dette gått utover armene mine, men denne gangen rakk jeg å kaste meg i armene HANS før jeg forsvant at av meg selv. jeg rakk å la HAN redde meg. jeg rakk å be om hjelp.

så sovnet jeg i armene HANS. store, gode, varme, trygge armer som aldri slipper taket på meg....

dette er en prosess jeg går igjennom nesten vær eneste kveld, noen ganger vinner jeg og demonen må se at slaget er tapt å heller gå å plage noen andre, andre ganger taper jeg og jeg ser røde tårer fra armene mine. jeg hadde bestemt meg for at dette skulle ingen andre se. INGEN. eg likte ikke at HAN var der. ville ikke at HAN skulle se meg sånn. borte i min egen kropp. HAN elsker meg jo, HAN skal ikke se meg slik, men så kom jeg til å tenke på det. HAN ELSKER MEG JO! hvorfor skal HAN ikke kunne se meg å kunne være der for meg når jeg virkelig trenger kjærlighet? hvis HAN virkelig elsker meg, så hjelper HAN meg. da passer HAN på meg og prøver å være der, ALLTID! HAN elsker meg jo. og jeg elsker HAN også, gutten min <3

2 kommentarer

Emma ^^

04.nov.2010 kl.09:23

nydelig skrevet vennen <3

Ida-pusen <3

04.nov.2010 kl.10:30

tusen takk søta <3

Skriv en ny kommentar

idamarieandersen

idamarieandersen

16, Moss

Ja, dette er meg. Ida Marie - 1994. jeg vil bare informere om at jeg ikke håper dere tar innleggene mine personlig. selv om jeg skriver "alle" "dere" "vennene mine" osv. så betyr ikke dette at det er ment til alle. okei? :) alle bilder der det står I M ANDERSEN har jeg selv tatt, og redigert. hvis det står noe annet, eller ingenting har jeg funnet dem et annet sted. I need you now, more than ever! <3

Norske blogger

Kategorier

Arkiv

hits