Når livet ditt ikke henger i en tynn trå, men et tykt rep...

Han er ferdig på skolen. planene ligger klare oppe i et forvirret hode. Fast bestemt på at dette, dette er den siste dagen. Hjemme i garasjen ligger alt klart, en krakk og et tau med løkke i den ene enden. "hade jord, hade blomster, hade skole, hade venner, hade familie, hade LIVET" tenker han mens han går med lydløse men bestemte steg hjem mot huset. hjem til slutten på et helvete som han har levd i i 17 år. "hade livet mitt"

hvorfor han vil dette? hvorfor han tenker dette? nei det er ikke godt å si. ingen vet hva han tenker og føler. han har alltid vært en innesperret person. han sier ikke stort om sitt, men er alltid veldig flink til å få andre til å snakke om sitt. han har sine egne problemer å takle, men likevel fyller han glasset overfylt med alle andres tanker og følelser. det skal kun en dråpe til får at glasset skal renne over.



det startet for ganske lenge siden. han var kanskje ikke mer enn 9 eller 10 år gammel. Han kan nesten ikke huske det lenger, men følelsen sitter fortsatt igjen i han som om det skulle skjedd i akkurat dette sekund. Moren hans hadde slitt med depresjoner i lange tider, så lenge han kunne huske. hun gikk på en hel hau med medisiner. "det er bare gladpillene til mamma" pleide hun å si hvis han så henne hive i seg et par tabletter. han skjønte at det var noe galt med moren, for flere ganger hadde han hørt henne gråte om nettene, gråt som sakte utviklet seg til noe mer intenst. til svake hyl og sakte men sikkert ble til hjerteskjærende skrik. hun lå i senga å vre seg. kastet ting rundt seg og klorte seg opp etter veggene som om hun prøvde å komme seg igjennom dem. en dag hadde han kommet hjem fra skolen. hadde fått full pott på den prøva han hadde forberedt seg på i flere uker og gledet seg til å fortelle mamma om det. glad og fornøyd syklet han hjem. han skulle bare sette sykkelen i garasjen. tenk om han hadde kommet tidligere? tenk om han hadde sett hva som var i ferd med å skje? tenk om han bare var et par år eldre og hadde forstått? da han åpnet garasjeporten fikk han, til sin overraskelse se moren. slapp og kritthvit i ansiktet. bena hennes berørte ikke gulvet, men svingte sakte frem og tilbake over en liten krakk som hun hadde sparket vekk. den var lyseblå og av plastikk. på lokket var det bilde av en liten rosa kanin. rundt halsen hadde hun et langt tykt rep som var surret fast i en av takbjelkene. hun vaiet forsiktig frem og tilbake. med hode foroverbøyd og alt håret hengende foran ansiktet. "ikke mere mamma?" hvisket en rar stemme inni hodet hans. en stemme han ikke hadde hørt før, men som var så sterk og så klar og bestemt at han undret seg over hvorfor han ikke hadde hørt den før. denne stemmen skulle hjemsøke han gjennom resten av livet. og sånn var det det begynte...

faren hadde stukket av bare tre uker etter han ble født. han hadde bodd hos moren hele livet og nå skulle han plutselig flytte inn i leiligheten til denne mannen han liksom skulle kalle "pappa"? han nektet. aldri i livet om han skulle bo der. hos han slemme mannen som ikke ville ha han engange, men som bare måtte siden han var den eneste igjen av familien hans bortsett fra den senile oldemora som lå på sykehjemmet. nei, det skulle han absolutt ikke. faren var dermed pent nødt til å flytte inn i huset der han bodde. faren var ikke vandt til barn så han visste ikke helt hvordan han skule håndtere en liten rakker som nettopp hadde sett moren hengende fra taket i det samme huset som han nå skule sove i. han var en spesiell gutt. det at han rev av hodet til alle actionfigurene og alle bamsene tenkte faren at var helt normalt "det er nok en guttegreie" sa han til seg selv, men han ante ingenting om den nesle stemmen oppe i hodet på gutten som sa "snart er det din tur, lille venn. snart er det din tur..."



etter at han fylte 12 år og arrene på armene hans ikke bare var et par skremmer han hadde fått i slosskamp, men dype sår som hadde kostet han mye blod, mange sting og opptil flere turer til legevakta hadde faren fått nok av denne gutten. "du får klare deg på egenhånd fra nå av, jeg vil ikke ha noe mer med deg å gjøre. dette gidder jeg ikke mer!!" hadde faren hylt til han mens de satt på legevakta for andre gang den uka. dagen etter hadde faren forlatt huset og tilkalte barnevernet som nå måtte ta over gutten, men han nektet å flytte. dette huset var hans hjem, så en liten fosterfamilie flyttet inn i det vesle huset der han bodde.

fosterfaren var psykolog og visste godt hva gutten slet med. han hadde fulgt han i flere år og var nå klar for å ta over rollen som farsfigur i livet hans. noe som skulle vise seg å være vanskeligere enn han hadde trodd. for han hørte nemlig ikke den skarpe stemmen i guttens hodet som sa "husker du bamsene?"

han hadde hatt en seriøs kjæreste gjennom disse 17 årene. men han hadde henne ikke nå lenger. hun var borte, men tiden han hadde hatt sammen henne var helt utrolig. han hadde aldri vert typen til å holde seg til en jente. han hadde egentlig alltid gitt faen og bare tatt det han kom over. uansett alder og uansett utseende og personlighet. var det pupper? var det mus? ja da var det godt nok.men denne ene jenta hadde gjort noe med han. hun hadde fått han til å tenke at livet kanskje ikke var så dystert som han skulle ha det til. at det bare føltes sånn fordi han ikke visste bedre, men nå gjorde han det. han visste at det fantes lyse dager. de var kanskje ikke gule, grønne, rosa og blå, men de var heller ikke svarte. mer en lys gråfarge. de var sammen i nesten ett år før han skulle overaske henne på bursdagen hennes med blomster og en romantisk kveld hjemme hos henne. han hadde planlagt alt ned til minste detalj. han hadde til å med fått foreldrene hennes ut av huset. hun hadde ikke kommet hjem enda, for hun var på byen sammen med noen venninner og shoppet nye klær til en fest hun skulle på helgen etter. så han hadde kommet inn i huset hennes og gjort i stand middag og dekket hele stua med roser og stearinlys. det var så utrolig romantisk. men i det han skulle ut av kjøkkenet og sette tallerkene på bordet i stua så stormet hun inn gjennom døra, i armene på en annen gutt. hun hadde det tydeligvis travelt for de rev av klærne til hverandre fortere enn noen gang før. de klinte og klådde på hverandre og enset ikke engang at han sto der. han bare ble stående. så på henne og den andre fyren ha seg i sofaen. der det var meningen at de to skulle kose seg med først en skummel film og etterpå en romantisk en som han visste hun hadde lyst til å se. de la ikke merke til at han sto der. tårevåt i ansiktet og hjernen koblet ut. bare øynene var tilstede der han skuet over de to nakne kroppene i full fart over hverandre. ikke før de var ferdige og fyren reiste seg opp fra henne, så de han. den andre fyren skvatt til og ble plutselig helt stum før han skjente en hard knyttneve først i magen og så i ansiktet. han stormet opp til henne der hun lå kliss naken og gjennomsvett i sofaen. så skrek han: "du får klare deg på egenhånd fra nå av, jeg vil ikke ha noe mer med deg å gjøre. dette gidder jeg ikke mer!!" de nøyaktig samme ordene som faren hadde sagt til han. i hodet hans var det en klar liten stemme som hvisket: "er du et steg nærmere nå?"


I M ANDERSEN

alt dette og mere til var med på å trigge han. for hver dag som gikk ble den vesle stemmen i hodet hans mer og mer bestemt og nå er han helt klar på hva som skulle til for å få han til å holde kjeft. han går ustanserlig i retning garasjen. ingenting kan stoppe han nå. dette skal han. dette må han. det er ingenting annet som virker. arrene har spredd seg fra armene og ut over hele kroppen hans. magen og ryggen er overfylt med røde sår. ord, bokstaver og også unødvendige kutt som aldri tar slutt. men nå er det ikke noe å bekymre seg over lenger. han har ingen han er glad i og ingen er glad i han.

han klatrer opp på den vesle krakken og henger tauet bestemt rundt takbjelkene. lar løkken falle om halsen hans og strammer den slik at han ikke plutselig kan ombestemme seg og komme seg løs. dette er han helt klar på. dette vil han. i hvert fall den lille stemmen inni hodet hans som nå skriker av full hals "DU ER FAEN MEG IKKE VERDT NOE MER ENN DETTE!!!!!" han titter ned. under føttene hans ser han en lyseblå liten plastkrakk med bilde av en liten rosa kanin på.

så velver den....

4 kommentarer

"Sandra"

05.nov.2010 kl.19:32

Daaaaaaaaaaaaaaaakaaaaaaaaaaaaar!!! :C

Ida-pusen

06.nov.2010 kl.00:13

ja jeg vet :( dakar lille forvirrede gutt :( <3

16.nov.2010 kl.21:20

syykt trist :(

Fikk sånn.. vondt inni meg.

Ser bare for meg hvor mye han hadde gledet seg til å ha jenta si med hjem på filmkveld på bursdagen hennes, også kommer hun hjem og er utro rett foran øyan på han.

Det er ikke sann historie, eller?

Ida-pusen

28.nov.2010 kl.22:52

jeg kan vel selv tenke meg at det hadde vært utrolig ille :( men det er ikke en sann historie (så vidt jeg vet) heldigvis ^^

Skriv en ny kommentar

idamarieandersen

idamarieandersen

16, Moss

Ja, dette er meg. Ida Marie - 1994. jeg vil bare informere om at jeg ikke håper dere tar innleggene mine personlig. selv om jeg skriver "alle" "dere" "vennene mine" osv. så betyr ikke dette at det er ment til alle. okei? :) alle bilder der det står I M ANDERSEN har jeg selv tatt, og redigert. hvis det står noe annet, eller ingenting har jeg funnet dem et annet sted. I need you now, more than ever! <3

Norske blogger

Kategorier

Arkiv

hits