se meg på innsiden

du ser kroppen min. armene mine. føttene mine. magen, ryggen ansiktet. du ser meg fra utsiden, men du forstår ikke hvorfor jeg ser slik ut. du vet ikke. hvorfor armene mine har sår og arr fra kveldene alene. hvorfor hoftene mine er skrapet opp med kniven. hvorfor hendene skjelver. hvorfor munnvikene henger konstant nedover og øynene er tunge og såre.du ser meg på utsiden, men du forstår ikke hvorfor jeg ser slik ut, for du skjenner ikke innsiden. skjenner ikke meg.

vi sitter i naturfagstimen. jeg snur meg mot deg og spør etter svaret på en oppgave og du får øye på håndleddet mitt. "oi, hva har skjedd?" sier du. jeg vet ikke hva jeg skal svare. forklare det bort? snu meg? snakke om noe annet? si sannheten? men jeg bare ser på deg. sier ingenting. men du fortsetter å spørre. "hva har skjedd? har du gjort det?" jeg sier forsatt ingenting, men merker at blikket sakte begynner å flakke. ute av fokus. at hjertet hamrer i brystet og pusten blir tyngre. at hjernen svirrer. jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. jeg snur meg tilbake. låser blikket mot arket som ligger foran meg. tar opp blyanten. "har du gjort det?! hvorfor det?" jeg snur meg tilbake. ser deg rett i øynene. tar meg sammen. prøver å finne på noe smart å si. en liten kommentar som får deg til å holde kjeft. men neida. "hallo, jeg blir bekymra, går det bra med deg eller?" endelig noe jeg kan svare på. noe lett noe. "jada det går helt fint" sier jeg fort og smiler så ekte som mulig. "seriøst, det går fint" følger jeg opp. men du gir deg ikke. jeg ser det på blikket at du føler jeg ikke vil fortelle, men at du ikke gir deg. du skal akkurat til å si noe da noen roper på meg fra gangen. yes tenker jeg. "deg går bra, helt sant" forsikrer jeg deg, mens jeg reiser meg og går. forsvinner ut døra.



jeg sitter på pcen på rommet da du kommer opp på rommet. får øye på amen min. "hva er det for noe?" for deg kan jeg lyve. du skal ikke få vite sannheten. pulsen stiger og svetten pipler fram ved hårrøttene. "jeg satte handa fast under en murstein" sier jeg fort. kanskje litt for fort. "så når jeg dro den ut ble den sånn" tror han meg? kjøper han den? "au det så skikkelig vondt ut" sier han å skjenner på sårene. "det gjorde veldig vondt, men ikke nå lenger" men egentlig svir det bare jeg ser på det, tenker på det. når du står her å fører fingrene over det vil jeg egentlig bare skrike ut av full hals. du løfter på skuldrene og går ut døra igjen. jeg puster ut. lettet.

jeg får alltid kommentarer:

"jeg vet hvordan du har det." nei det vet du ikke. du aner absolutt ingenting! du hakke peiling. kanskje du også lar arene dine gråte, at du har problemer med pappa, et du hater deg selv, at du mister kontrollen. ja, det kan hende, men du kan da faen meg ikke vite hvordan jeg har det, bare fordi du har opplevd noe av det samme.



"det er ikke noe vits å kutte seg, vet du?" ikke vits? det handler ikke om det er vits eller ikke. det handler ikke om hva som er smart eller hva jeg vil. det handler om hva de forteller meg. stemmene. det er det det handler om. at jeg ønsker meg vekk. at stemmene ikke gir meg tilbake plassen i meg før det er gjort. det er det.

"det er ikke noe pent, heller" neivel? hva har det med saken å gjøre. du synes det ser stygt ut. synes det er ekkelt å kjenne på. men det er ikke det jeg synes. jeg synes ikke det er spesielt pent. det er bare sår. sår som viser mine tap mot meg selv. jeg burde ikke skjule dem, burde ikke være flau. alle taper i blant.

du ser arrene, du ser sårene, du ser tårene. men det er alt. du ser ikke forbi. jeg er stiv som stein. uknuselig.




Ikke spør meg hva det er.
Ikke spør meg hvordan jeg har det.
Du bryr deg egentlig ikke,
og jeg forteller ikke sannheten uansett...

 

2 kommentarer

Cathrin

14.nov.2010 kl.23:36

Du skriver enormt bra, og nei, jeg vet ikke hvordan du har det, men jeg tror jeg kan sette meg bedre inn i det enn "mannen i gata"

Håper virkelig du har noen å snakke med?? Svarer fra tlf nå, og skal virkelig sette meg ved pcen så fort jeg får tilgang på det igjen... For å lese mer om deg...

Ida-pusen

15.nov.2010 kl.05:38

tusen takk. jeg blir utrolig glad når noen sier sånne ting.

du forstår meg sikkert bedre enn en random, det an godt hende, men jeg blir bare irritert når noen sier de "vet" når de faktisk ikke gjør det. det er kanskje bare en person som nesten kan si at han "vet" men ikke en gang han forstår meg fullt og het.

ja jeg har noen å snakke med :) uten han hadde jeg nok ikke overlevd, så er utrolig takknemmelig for at han vil høre meg klage, gråte og skrike hver eneste dag, og allikevel holde ut med meg. han er utrolig :D

bare les i vei du ^^ det er bare hyggelig :D

Skriv en ny kommentar

idamarieandersen

idamarieandersen

16, Moss

Ja, dette er meg. Ida Marie - 1994. jeg vil bare informere om at jeg ikke håper dere tar innleggene mine personlig. selv om jeg skriver "alle" "dere" "vennene mine" osv. så betyr ikke dette at det er ment til alle. okei? :) alle bilder der det står I M ANDERSEN har jeg selv tatt, og redigert. hvis det står noe annet, eller ingenting har jeg funnet dem et annet sted. I need you now, more than ever! <3

Norske blogger

Kategorier

Arkiv

hits