bare oss tre...

jeg gikk igjennom noen ark jeg hadde tatt med meg til mamma da vi flytta. da fant jeg en liten lapp. det var vel mer enn en lapp. 2,5 A4-sider med min slurvete håndskrift. jeg leste og leste, mens tårene rant nedover skinnene mine. jeg husker det som om det var i går jeg skrev... som om det var i stad... det var bare dager etter jeg fikk vite at mamma og pappa skulle skille seg... :

utenpå: Jeg vil at det skal være som det er ment å være...

Jeg gikk hjem fra skolen sammen meg Eskil. Jeg skulle akkurat til å bli med han inn som vi hadde avtalt, men så fikk jeg en melding av mamma: "du må komme rett hjem fra skolen, det er viktig" så jeg beklaget med til Eskil å gikk hjem til meg selv med en klump i halsen og vondt i magen. Eskil så det på meg med en gang at det var noe galt. delv om mamma ikke hadde sagt noe annet. Jeg forsto det bare.

Bare dagen før hadde læreren min kommet å snakke med meg. Fordi for noen måneder siden snakket mamma med læreren å fortalte at hvis jeg hadde litt problemer på skolen for tiden så var det fordi vi hadde problemer hjemme også. og dagen før jeg fikk den meldinga av mamma hadde læreren spurt meg om hvordan det gikk hjemme og jeg sa et det gikk mye bedre nå og jeg trodde det hadde gått over, men jeg tok visst feil...

Så tasset jeg hjemover da. for å høre nyheten som jeg visste nøyaktig hva var. det var helt forferdelig. Når jeg kom hjem satt mamma, pappa og lillebroren min i sofaen i stua. slik man ser på amerikanske filmer. sånn at med en gang du ser dem tenker du: "hva har jeg gjort denne gangen da?"

Jeg satte meg ned ved siden av mamma. jeg kunne kjenne anspentheten mellom dem. det tunge luften liksom sugde opp all gleden som noen gang hadde eksistert i dette huset. en halvtime - tre kvarter tok det å fortelle det. bortforklare, forstå, fortelle, lytte. hvorfor ville de ha oss til å lide? hele denne kunne jeg oppsummere til et enkelt ord: SKILSMISSE. så enkelt er det. slutt. ikke mer. stopp. enkelt og greit.

Den dagen var Eskil utrolig god å ha. hadde det ikke vært for han hadde jeg blitt sittende på rommet mitt hele kvelden. tenkt, grått, tenkt litt til, men isteden kunne jeg gå bort til Eskil å ha en koselig kveld sammen med han. Jeg fortalte han det kort og enkelt og han forsto at jeg ikke ville snakke om det, så det gjorde vi ikke. det var utrolig deilig å kunne glemme det å bare tenke på noe annet.

Dagen etter ringte jeg den daværende kjæresten min, Bendik. fortalte hva som hadde skjedd. jeg var helt fra meg. gråt. men alt han kunne si var: "det går nok bra. foreldrene mine har vært skilt lenge." SO WHAT?! selv om du tar lett på det, betyr ikke det at jeg har det sånn som han. Jeg skjønner ikke hva han tenker med.

Det var ikke sånn at jeg ikke så det komme. det var julen i 10. klasse. jeg hadde visse det kom til å skje fra jeggikk i 6.-7. klasse. jeg hadde trøstet mamma om kveldene når hun gråt. skreket til pappa. sett pappa storme ut døra for å ikke gi lyd fra seg på flere dager mens mamma gråt litt til. i 3-4 år visste jeg at pappa og mamma ikke ville være pappa og mamma mer. bare pappa, bare mamma. ikke oss 4...

JEG ORKER IKKE MERE!!!

2 kommentarer

liseliten

27.nov.2010 kl.19:25

Jeg har ikke opplevd det selv, men jeg har ingen problemer med å tro at det er veldig vondt...det er jeg ganske sikker på at det gjør :/ Håper det blir bedre med tiden. Det er lov å ha det vondt <3

Ida-pusen

28.nov.2010 kl.22:50

jeg får vel virkelig det kommer seg med tiden. det er liksom ikke så veldig mye jeg får gjort med det dessverre "/

Skriv en ny kommentar

idamarieandersen

idamarieandersen

16, Moss

Ja, dette er meg. Ida Marie - 1994. jeg vil bare informere om at jeg ikke håper dere tar innleggene mine personlig. selv om jeg skriver "alle" "dere" "vennene mine" osv. så betyr ikke dette at det er ment til alle. okei? :) alle bilder der det står I M ANDERSEN har jeg selv tatt, og redigert. hvis det står noe annet, eller ingenting har jeg funnet dem et annet sted. I need you now, more than ever! <3

Norske blogger

Kategorier

Arkiv

hits