Det var en gang for lenge siden.

det var en gang en jente. hun smilte på utsiden, gråt på innsiden. hun lo på utsiden, skrek på innsiden. hun utga seg for å være denne sola som speilte seg i bølgene, men egentlig var hun en brukken, kvist som noen hadde glemt igjen langt inne i de dypeste skogene du kan tenke seg.

helt fra barnehagen av hadde hun vært den urolige lille frøkna som ikke helt visste hvor hun befant seg. nåtid? fortid? fremtid? hun satt dag inn og dag ut i det lille røret sitt på barnehagen. og der satt hun. helt til mamma eller pappa kom for å hente henne. alltid.



de første årene på barneskolen er for det meste fortrengt. nå husker hun kun et par detaljer. som da noen gutter fikk henne til å trokke i hundebæsj med de nye støvlene hennes. eller som da de lo av henne når de dro opp skjørtet hennes. eller at hun alltid gikk alene hjem. og var redd for å ikke finne den riktige veien. og da de to jente i klassen hennes alltid skulle være slemme med henne. hun husker bare fæle ting fra barndommen, men langt i fra de værste.

de værste tingene er borte i hukommelsen. de er låst nede i en dyp, dyp grav langt inne i henne selv. og hun har mistet nøkkelen for godt. borte. for alltid. men det gjør ikke noe, for hun har det bedre uten disse minnene.



da hun begynte i 2. klasse, på ny skole til og med, var det håp for henne. hun trodde at endelig kunne hun være som alle de andre barna, og ikke bare late som hun var det. men det var ikke så enkelt. selvom elevene var andeledes, så var jo hun fortsatt seg selv.

i begynnelesn fikk hun god kontakt med de fleste i klassen. hun kunne le sammen med dem og ha det utrolig koselig, men så. helt pluttselig kunne hun falle ut av leken og bare sitte helt for seg selv, alene, mens resten av gjengen latet som hun ikke eksisterte.

dere husker kanskje denne jenta? som ble bestevenn med 2 av de "kuleste" guttene i klassen og som løp rundt og ropte "POLITIII!" og slo folk med lange stokker? det kan godt hende, eller kanskje ikke?



etter andre klasse ble hun forelsket i en gutt i klassen. og dette varte i 5 hele år. de var kjærester ganske så mange ganger også. værtfall 10, og sikkert mer enn det også. men han gikk jo alltid fra henne for noen andre. og når han ble lei av de andre, kom han tilbake til henne. hun var alltid nest best for han.

hun gråt kveld etter kveld fordi denne dumme gutten ikke var forelsket i henne.... SA HUN! men vet dere hva? dette er løgn. hun var ikke så forelsket i denne forpulte drittungen. hvorfor skulle hun være det? spar meg, hun gikk i 3. klasse. og han var jo en drittsekk.
greie  var at hun brukte denne forelskelsen som en unnskyldning for å være lei seg. en unnskyldning for at hun gråt seg selv i søvn hver natt i over 5 år. de minnene som egentlig var grunnen hadde hun jo fortrengt. hun visste ikke hvorfor hun gråt og var lei seg. hun bare var det. (unnskyld for at hun har løyet til dere)

så kom ungdomsskulen. enda en gang ny skole med helt nye elever. men det var ett kjent ansikt. de hadde gått noen år på barneskolen sammen så de fikk lett kontakt og koste seg masse sammen. men når veninna var sammen med en annen jente var ikke hun så viktig lengere. da kunne hun droppe denne vesle jenta helt. vanskelig.



og så flyttet venninna til lang vekk i stan og hun måtte få seg nye venner. det var da det lysnet for henne. 6 jenter ved navn Eline, Amalie, Agnete, Katarina, Susanne og Cecilie tok henne i mot med åpne armer. i alle 3 ungdomsskoleårene knyttet de sterke bånd og et utrolig stert vennskap. de fikk henne til å være mer open. ikke om alt, nei langt i fra. men hun var i hvertfall litt mer ærlig med seg selv. hun kunne smile på ordentlig denne gangen. hun glemte de tingene som hun bar på og vonde minner ble enda mer fortrengte. hun savner virkelig den tiden på undomsskolen.

så kom videregående. og denne vesle jenta begynte og miste kontakten med de gamle vennene sine. hun fikk seg verdens beste kjærste, HAN. og med han kunne hun være helt open og helt seg selv. hun kunne vise frem det jævla udyre som bodde i henne. hun kunne skrike og slå, gråte ut all smerten og fortelle han alt som plaget henne. og det HAN gjorde var: å hjelpe henne. fortelle henne at hun avr vakker og verdt noe. at han elsket henne. gi henne kjærlige kyss og trygge klemmer. en hun alltid kunne komme til når noe var leit. en BESTEVENN FOR LIVET!



dere tror kanskje hun har forandret seg. synes hun har blitt emo? gotisk? et trist menneske? at hun har forandret seg til det værre, men det har hun ikke. hun er bare open og ærlig med seg selv. prøver å ta problemene ved rota og røske dem løs fra den solide betongbakken som hun svever over.

og nå. jo nå sitter hun her sammen med meg. den svarte buksa hennes sitter stramt rundt leggene hennes, og genseren er brettet opp slik at man kan se alle arrene på armen. aniktet er blekt og all sminken fra degen før er rendt utover i ansiktet hennes. det svarte korte håret er rufsete og bustete fra nattens tunge drømmer.

hva hun drømte? nei det vet jeg ikke. de er vel fortreng de også? slik som du glemmer drømmer og kanskje bare husker små detaljer fra en drøm. slik glemmer hun også minner.
livet er ikke de dagene som suste forbi, men de dagene du husker.
når skal hun begynne å leve?

det var en gang en jente, for lenge lenge siden. og nå, nå sitter jeg her og skriver til dere. i håp om at dere leser og forstår.

det er deres skyld at jeg er som jeg er. at jeg har utformet denne personligheten. noen har trukket den ned, mens andre har dratt den opp. jeg balangserer på en line mellom godt og vondt. men tusen takk til alle dere. som har gjort livet mitt verdt å leve så langt. TAKK <3

4 kommentarer

Birte

08.mar.2011 kl.10:41

Kjære søte, vakre Ida! Er så glad for at dere har funnet hverandre ^^, og selvom vi kanskje ikke har snakka så mye sammen, kanskje ingenting, så vil jeg at du skal vite at jeg er her for deg :)

idamarieandersen

08.mar.2011 kl.11:43

Birte: ja, vi har kanskje ikke snakka så mye sammen. er vel bare et hei og et smil, men tusen takk alikevel :) det gjør meg glad ^^

Renate Marie

09.mar.2011 kl.13:39

Jeg er her for deg jenta mi<3

Jeg vet ikke om du har tenkt over det, men du fortelle meg ting, og da føler jeg at du stoler på meg. Er kjempeglad i deg søta <3<3<3

idamarieandersen

14.mar.2011 kl.13:10

Renate Marie: ja jeg forteller deg ting når jeg trenger å snakke med noen eller bare trenger at noen vet om det., tusen takk jenta mi!! <3 jeg er veldig takknemmelig <3^^

Skriv en ny kommentar

idamarieandersen

idamarieandersen

16, Moss

Ja, dette er meg. Ida Marie - 1994. jeg vil bare informere om at jeg ikke håper dere tar innleggene mine personlig. selv om jeg skriver "alle" "dere" "vennene mine" osv. så betyr ikke dette at det er ment til alle. okei? :) alle bilder der det står I M ANDERSEN har jeg selv tatt, og redigert. hvis det står noe annet, eller ingenting har jeg funnet dem et annet sted. I need you now, more than ever! <3

Norske blogger

Kategorier

Arkiv

hits