Alle de små tingene

Hvis du tenker igjennom gårsdagen din. Tenk på de ordene du hørte. Tenk på alle de små tingene som skjedde. ?uviktige? ting. Som et smil over midtgangen av en fremmed. At noen ler av en av vitsene dine. At noen kanskje ser at du ikke har det så bra. En liten klem. Alle disse enkle tingene kan bety masse for noen. For meg.

Jeg er en slik person som gjerne setter mer pris på en av de små tingene som du kanskje gjør ubevisst enn om du gjør en kjempeting som er kjempedyrt og så flott og fantastisk og hele pakka. Om du forteller meg at jeg ser fin ut på håret. Sier jeg var flink på en prøve, eller kanskje du ikke en gang snakker til MEG, men om en annen, og kanskje jeg assosierer meg med den personen og du sier noe hyggelig om den, så tar jeg det allikevel til meg som et kompliment.



Her om dagen, på mandag for å være helt nøyaktig, så hadde vi kunst i de fire siste timene. Det var, for meg, fire harde, lange uutholdelige timer. Selv om oppgaven vi fikk var helt ok, faktisk litt morsom, så var hele meg utslitt. Jeg følte meg helt tom og alene. Jeg bare satt å hørte på musikken min mens blyanten og malekosten fant sin vei over det blanke arket.

Det var i den lille pausen jeg ble oppmuntret av de små enkle tingene som folk gjør. Jeg satte meg i vinduskarmen i klasserommet og tittet ut og ned på alle menneskene som vandret forbi, ubevisste om at jeg satt og studerte dem. I begynnelsen satt jeg mest helt alene, men etter en stund kom en venninne bort å spurte: ?hei, Ida. Går det bra med deg?? Hele meg lysnet litt opp akkurat da. Det skal ikke så mye til men akkurat den lille setningen der gjorde det litt bedre enn det det var før hun kom bort til meg. Så klart skulle jeg beholde det jeg kaller stolthet og svarte: ?jada, det går fint. Jeg bare ser på diskusjonen til de to der nede.? Smålo og pekte ned på en mann og en dame som satt på en krakk og diskuterte.

Jeg ble så klart sittende å se ut av vinduet, på den våte mur bakken og snøen som lå brun og ekkel i skyggene. Da kom det en annen venninne bort. ?KLEM!? sa hun bare og gav meg en stor klem. Jeg virker kanskje ikke som den letteste personen å muntre opp, men tro meg, det skal ikke så mye til om man bare prøver.

Vi klemte en liten stund før jeg fortalte også henne om de to folkene som kranglet utenfor glassruta. Kanskje jeg burde fortalt en av dere med en gang at: ?jeg er ensom, jeg vil ikke være her, hodet mitt svirrer, jeg er alene, omringet, jeg vil hjem, sove, vekk herifra!!? men neida, jeg skulle late som ingenting og bare holde hodet høyt hevet og komme meg videre. Hvis jeg bare hadde tatt i mot hjelpen deres hver gang jeg kjenner et snev av at dere prøver så hadde jeg hatt det mye lettere, jeg vet det.

Takk for at dere prøver. <3

2 kommentarer

liseliten

17.apr.2011 kl.22:07

Hei <3 Jeg syns kommentaren din fra sist uke var så fin, så jeg valgte den som ukens kommentar. Takk! :)

idamarieandersen

20.apr.2011 kl.04:44

liseliten: så utrolig kos :D ^^

Skriv en ny kommentar

idamarieandersen

idamarieandersen

16, Moss

Ja, dette er meg. Ida Marie - 1994. jeg vil bare informere om at jeg ikke håper dere tar innleggene mine personlig. selv om jeg skriver "alle" "dere" "vennene mine" osv. så betyr ikke dette at det er ment til alle. okei? :) alle bilder der det står I M ANDERSEN har jeg selv tatt, og redigert. hvis det står noe annet, eller ingenting har jeg funnet dem et annet sted. I need you now, more than ever! <3

Norske blogger

Kategorier

Arkiv

hits