Redselen for å føle...



Jeg vet ikke helt hvorfor det har blitt sånn. jeg vet virkelig ikke. jeg er liksom nødt til å ta den med meg over alt, på skolen, til venner, til "fester", til kjærsten, til byen, over alt. det finnes ikke et eneste lille unntak. jeg er redd for at følelsene mine skal ta overhånd og at jeg da ikke skal være i stand til å kontrolere dem, dempe dem. det er på en måte en betryggelse å kunne putte handa i lomma og skjenne fingrene berøre den lille, gule beholderen, som gjemmer hemmeligheten min.

jeg har aldri brukt den, for all del. den bare er der. jeg tar den frem innimellom hvis jeg er helt alene, gjemmer meg fra omverdenen. da opner jeg den lille, gule behoderen å lar fingrene kjenne på det skarpe, blodige knivbladet. ikke forhart, men nok til at jeg vet at jeg har en trøst som følger med meg hvor enn jeg går.

en bitteliten, gul, beholder skjuler min  ikke (så hemlige) hemlighet.



det er rart det der. hvordan jeg ikke klarer å la armene mine føle min smerte når jeg er andre steder enn hjemme. er jeg redd for å bli tatt? jeg låser meg inne på en do, ingen kan bare valse inn da. er jeg redd for blikkene etterpå
? jeg skjuler jo armene med nedtrekte gensere, ingen kan vite hva som har skjedd da.

men så er det også slik at jeg lar ikke armene mine gråte av fri vilje. på en måte er det slik, men på en annen måte ikke. jeg vil jo ikke gjøre det, men samtidig, når jeg er i den tilstanden som følelsene setter meg i, så finnes ingen annen utvei (i mine øyne, der og da).



jeg bærer stolt, og flau, min lille, gule beholder. hva jeg mener med det, det vet jeg ikke. har ingen anelse, hakke peiling. desverre. men jeg følte bare det var riktig, emn så er det feil. eller er det det?

jeg er virkelig redd for å føle meg alene, forlatt. føle at alle reiser fra meg for å gjøre andre ting, viktigere ting enn meg. oppfylle drømmene sine, mens jeg bare sitter igjen i gamle trakter, med de samme lenkene og uopnbare låsen viklet rundt tankene, håpene og drømmene mine. jeg er virkelig redd for å miste dere alle sammen, for dere betyr så mye for meg.



kanskje det er derfor den lille, gule beholderen har blitt min faste følgesvenn? fordi jeg vet at det er den eneste som aldri vil svikte meg, nettop fordi det er (om jeg kan si det) meg som stryrer den, og bestemmer dens valg. redselen for å bli etterlatt i en slik tilstand, hvor jeg nesten kan si at det ikke er meg som er i min kropp, er så skremmene at jeg må ha med med meg min personlige EXIT, nødutgang hvor enn jeg befinner meg. derfor?

ikke dra fra meg. ikke la meg bli igjen her alene. jeg er en vanskelig nøtt å knekke. jeg har et skall tykkt som hele undiverset, men innsiden er fyllt med en flytenede masse av edelstener, diamanter og gull. en liten stemme som hvisker: "jeg er redd"'





 

 

 

forresten: ta en titt innom en blogg som holder meg veldig oppe og som er til stor inspirasjon for meg: http://liseliten.com/ og hun har valgt min kommentar som ukens kommentar på siden (kjempe stolt ;K)

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

idamarieandersen

idamarieandersen

16, Moss

Ja, dette er meg. Ida Marie - 1994. jeg vil bare informere om at jeg ikke håper dere tar innleggene mine personlig. selv om jeg skriver "alle" "dere" "vennene mine" osv. så betyr ikke dette at det er ment til alle. okei? :) alle bilder der det står I M ANDERSEN har jeg selv tatt, og redigert. hvis det står noe annet, eller ingenting har jeg funnet dem et annet sted. I need you now, more than ever! <3

Norske blogger

Kategorier

Arkiv

hits