Ikke la andres følelser kommer forran dine

jeg tenker ofte at om det er noe som plager meg, som andre gjør, er det best å bare la det være. prøve å overse det og heller tenke på noe annet. og aldri, i noe tilfelle, fortelle dem hva du føler. så klart er det ikke så lett. det å bære på noe inni seg, skjule noe for vennene dine, som de egentlig burde vite om det sliter utrolig på deg. både fysisk og psykisk.

i det siste har eg lært å stå opp for mine meninger og fortelle hva  jeg ønsker og føler for en gangs skyld. i begynnelsen var det absolutt ikke lett. hver gang noen sa nnoe jeg mislikte, kjente jeg hjerte hamre fortere enn lysets hastighet og svetten og tårene piplet frem. men jeg skulle ikke gi meg. jeg fortalte nøyaktig va jeg synytes om denne handlingen jeg ikke likte. sto for det jeg sa og til min store overraskelse var det ingen som ble sure på meg, ingen som fortalte meg at det var tåpelig og idiotisk av meg. de lyttet, forsto, og gjorde noe med saken. de forsto meg faktisk, og ingen ble såret.



I går kveld faktisk var sist jeg fortalte noen hva jeg følte. det var da til kjærsten min. for jeg har mer eller mindre følt at følelsene mine for han har dabbet litt av de siste to ukene og jeg har grått lenge på kveldene på grunn av dette. jeg elsker han jo, og etter 10 måneder ville jeg ikke bare gi det opp.

jeg tengte lenge hva som kunne skylles isse følelsenes svikt. og så kom svaret, det var ikke det at han var mindre spennende, eller at følelsene mine i det heletatt var mindre for han. da jeg innså dette kom det et rush av glade følelser, kribling i magen og smilet kjilte i munnvikene.

jeg bestemte meg for å konfrontere han om dette. først planla jeg å skrive om det her på bloggen, hvor sønderknust jeg var over at han oppførte seg slik, men jeg elsker han jo, hvorfor skulle jeg da la han finne det ut på den måten? tåpelig tanke. så jeg ringte å snakket med han. først snakket vi så klart om vanlige ting, slik som hvordan dagen var, neste gang vi kunne se hverandre, jva som skjer i helga og så klart popper den syke humoren inn litt her og der. så tok jeg mot til meg og fortalte han det. jeg sa det ikke rett ut, men listet meg litt forsiktig inn på han før jeg sendte nådestøtet. han maste seg fram til svaret og det tok litt tid.

jeg fortalte han at jeg ble mobbet før. at jeg var den jenta som de fleste ikke ville ha noe med å gjøre og at jeg sjeldent hadde noen å være med når jeg var mindre, og denne redselen for å være alene var fortsatt veldig stor, selv om det har gått flere år siden dette var tilfelle. jeg fortalte hvordan jeg følte jeg hadde mistet vennene mmine det siste året. at etter jeg sluttet å spille på det at jeg var en jente, sluttet kompissene mine med å snakke med meg, og en av venninnene mine "stjal" de fra meg. det var sånn de føltes.

jeg fortalte han at jeg følte at han var en av de som "stjal" vennene mine. når jeg var på skolen i fri minuttene hadde jeg det kjempegøy med alle i klassen. vi lo pog koste oss. men så kom han, og da var leken anderledes. alle snakket med han i steden. de glemte meg. jeg kunne sette meg i vinduskarmen i flere timer uten at noen merket at jeg ikke var med på praten lenger. han tok all oppmerksomheten.

jeg vet jo det at han er en sånn person som liker oppmerksom het.... masse oppmerksomhet. og jeg godtar det, men jeg er bare så redd for at vennene mien skal like han bedre enn meg og at jeg mister dem. tenk om det blir sånn en dag da, at det går skeis mellom mg og han, og vi slår opp, så vil kanskje vennene mine heller være med han enn meg. hva gjør jeg dada?

men jeg snakket med han. og lett om hjertet mitt ble lettere. det føltes ut som jeg kastet av meg hundrevis av kilo. det avr så deilig. klart, det var vanskelig å si det, og jeg trodde han skulle gå i motangrep og fortelle meg at det bare føles sånn for meg fordi jeg ikke helt vet hva som er virkelig, men neida. han forsto og sa unnskyld. vi snakket en stund om det og fant ut måter vi kunne få det til å bli andeledes. og jeg føler vi løste problemet på en god måte.

jeg er så redd for å såre følelsene deres ved å si. "kan du ikke si det, det sårer meg" "ikke tull med det er du snill, jeg liker det ikke." "nei jeg vil ikke" osv, fordi jeg tenker på deres følelser før mine.

2 kommentarer

Gunn Elin Trettsveen :P

02.jun.2011 kl.18:08

Bra innlegg og fin blogg!:D

idamarieandersen

02.jun.2011 kl.19:48

Gunn Elin Trettsveen :P: tusen takk ^^

Skriv en ny kommentar

idamarieandersen

idamarieandersen

16, Moss

Ja, dette er meg. Ida Marie - 1994. jeg vil bare informere om at jeg ikke håper dere tar innleggene mine personlig. selv om jeg skriver "alle" "dere" "vennene mine" osv. så betyr ikke dette at det er ment til alle. okei? :) alle bilder der det står I M ANDERSEN har jeg selv tatt, og redigert. hvis det står noe annet, eller ingenting har jeg funnet dem et annet sted. I need you now, more than ever! <3

Norske blogger

Kategorier

Arkiv

hits