løp for livet

de hadde det jo bare gøy. han kunne da ikke vite. hun visste det ikke hun heller for så vidt. de koste seg. laget desert på kjøkkenet, og skulle bare se resten av filmen.

filmen hadde alerede gjort henne neffor, men hun ville ikke fortelle han vorfor. "jeg hater denne filmen" sa hun, og fortalte at det var fordi "den var forvirrende" men så klart var ikke det sannheten. nei, så klart ikke. det var på grunn av faren til nabogutten i filmen. han slo sønnen sin. slik at den vesle gutten hadde blåmerker over hele ryggen. han smilte aldri og han hadde nesten ingen venner. kun en.



hjemme hos henne, før, slo ikke pappa henne, nei. han var volderlig, ja, men ikke sånn at hun fikk merker på kroppen av det, slik at hun kunne fortelle det til noen. torturen han gav henne var psykisk. at han favoriserte broren hennes, så ned på henne, behandlet henne som en tre-åring og gav henne rett og slett følelsen av at hun ikke betø noe. verken for han eller noen andre. at hun ikke var verdt noe. at livet var bortkastet på henne.

innerst inne, selv om hun ikke liker å si det ut høyt, skulle hun ønske han slo henne. hardt. at han nesten torturerte henne. lot henne gå på skolen med røde øyne, store blåmerker på armer og ben og gjerte et igjennsydd sår her og der. hun skulle ønske det. hun skulle ønske håret hennes ble revet av og at han knakk fingrene hennes. at han slang henne så hardt at hun besvimte og fikk hjernrystelse. det hadde vert så mye enklere, men han gjorde det så klart så mye vanskeligere.



hadde han bare gjort disse tingene. misshandlet henne, så hadde hun lett kunne fortalt det til læreren på skolen allerede på barneskolen. hun kunne gått til mamma og sagt hun ville bort fra han. hun kunne fortalt bestevenninne at hun trengte hjelp, og hovedsaklig, hun kunne fortalt dem hvorfor. hun kunne sagt. "se her, det er pappa" og trukket opp genseren, men neida. den psykiske torturen var alt hun fikk, og så klart var det ingen som forsto.

de hadde det jo bare gøy. han (kjæresten) kunne da ikke vite. hun visste det ikke hun heller for så vidt. de koste seg. laget desert på kjøkkenet, og skulle bare se resten av filmen. men når de gikk ut av skjøkkenet og inn på stuen gjorde han det. hun gikk litt forran og begynte å småløpe for morroskyld for at han skulle jage henne. en liten kjerlighets-lek skader vel ingen? det var da han sa: "nå kommer jeg å tar deg" med en skøyeraktig stemme. no klikket i hjernen hennes. en eller annen knapp ble skrudd på og hun ble satt på autopilot. uten å tenke seg om skrek hun "NEEEEEEI!!!" nøp så fort hun kunne så langt vekk fra han og prøvde å komme seg ut verandadøren.han løp etter henne før hun rakk å opne døren. slusene ble åpnet og tårene hennes randt ned over hele henne. hun strigråt, men ville ikke la han se det. det var jo så tåpelig. hun sto med ryggen til han. mens han forsiktig tok armene rundt henne. hun bråsnudde seg, i redsel for at hun skulle bli fanget. "gå vekk!" ropte hun. "ikke ta meg" hulket hun. "jeg skal ikke ta deg, unnskuld jenta mi" han ble nesten på gråten selv for han skjønte hva som hadde skjedd med henne. så klart han skjønte det. han skjente jo henne så godt. "det var ikke meningen jenta mi. ikke gråt da" han trakk seg forsiktig unna for å gi henne litt rom for å puste på, men ikke så mye at hun kunne rømme. han måtte passe på henne nå. det visste han.




hun stoppet ikke å gråte. tårene randt og randt oghjernen hennes ville ikke gi henne et eneste klart svar. hvorfor gråt hun? fordi han løp etter henne så klart, men hvorfor var det så farlig? hun visste jo det bare var på tull. og at det var en søt liten lek.

bena hennes sviktet under kroppen hennes og hun falt ned på bakken. gjemte hodet mellom klærne og ønsket seg langt vekk fra her og nå. forsiktig satte han seg ned ved siden av henne og strøk henne varsomt på ryggen. hun skvatt til og løftet hodet i redsel. så med dødens blikk rett på han. men når hun så blikket hans ble hun rorligere. hun snufset mens tårene fortsatte og renne. han strøk henne på skinnet og tok henne i armene sine. ga henne en varm, kjærlig klem. "unnskyld" hvisket hun, selv om hun ikke visste hvorfor hun unnskyldte. "ikke unnskyld, jeg skjønner at du reagerte sånn, jeg burde tengt meg om" han kysset henne på skinnet. løftet hodet hennes med pekefingeren og så henne dypt inn i øynene. "det var på grunn av faren din ikke sant?" han så på henne. "de gangene han løp etter deg slik" hun tengte seg om.




så klart var det derfor. han pleide å løpe etter henne når de kranglet. hun løp opp trappene så fort hun orket med faren hakk i hel. hun trodde han skulole drepe henne. hun var sikker på han hadde en øks, klar til sving. det var derfor hun ble redd. tåpelig. underbevistheten hennes satte i gang den samme mekanismen som ble satt i gang de gangene hun løp for livet vekk fra faren sin.

jeg vil bare si takk for at du forstår meg som du gjør. at du hjelper med med å forstå meg selv og reaksjonene mine. at du setter ord på følelser jeg ikke klarer å sette ord på. at du lærer meg livet og hjelper meg, trøster meg og holder meg oppe. at du bærer byrden min med meg, for meg. at du elsker meg for den jeg er. og selv om du visste hvilket "problem jeg var, er, så lot du alikevel meg komme inn i varmen hos deg og du lot meg elske deg. takk for at du elsker meg selv om jeg kanskje ikke er verdt det. takk <3



14 kommentarer

Maypia Angelica

02.jun.2011 kl.20:00

Trist tekst, men samtidig litt skjønn. Høres ut som en gutt som er verdt å ta vare på. :)

idamarieandersen

02.jun.2011 kl.20:05

Maypia Angelica: helt klart en å ta vare på :) tusen takk
sv: takk skal du ha :D elsker solbriller selv :D

Ine

05.jun.2011 kl.18:23

Så trist skrivd.... :(

// jeg har lik genser som deg :P

idamarieandersen

06.jun.2011 kl.18:54

Stine. Rett fra hjertet og lev: Solbriller er konge <3

idamarieandersen

06.jun.2011 kl.18:54

Ine: TAKK ^^

Liker den genseren veldig godt jeg :)

Meg

09.jun.2011 kl.21:13

Drøyt av deg og utlevere faren din på nettet på den måten og få det til å virke som om han har misshandlet deg. Alle krangler med foreldrene sine til tider. Spessielt i den alderen du er i. Det kan være vanskelig og tøft. Jeg er sikker på at faren din elsker deg og ville gjort alt for deg, og kanskje en dag innser du det. Bare vær forsiktig og ikke skriv ting du kommer til å angre på senere

eirinrc

09.jun.2011 kl.21:35

Vakkert skrevet :) Pen var du også!

idamarieandersen

10.jun.2011 kl.00:26

Meg: når du sier det du sier virker det klart for meg at du ikke vet noe om situasjonen når det gjelder meg og min far. hvordan kan du vite at pappa ikke har misshandlet meg? kanskje ikke fysisk, men psykisk. tro meg. om du kjenner pappa så ser du ikke den ekte han. han er en helt annen person forran vennene mine, kolegaene sine og mange andre mennesker. de eneste jeg vet om som skjenner den ekte han er meg, mamma, bror og ene venninna mi.

kanskje jeg kommer til å angre, men jeg står for det jeg skriver og velger å ta konsekvensene for det om det er nødvendig, men akkurat sånn som det er nå, som det har vært så lenge jeg kan huske, siden barnehagen, så er pappa langt i fra som alle andre fedre.

jeg er desverre ikke enig med deg, jeg beklager...

idamarieandersen

10.jun.2011 kl.00:27

eirinrc: hehe. takker ^^

Meg

10.jun.2011 kl.12:12

Jeg kan være med på det du sier, intensjonen er ikke å kritesere det du føler. Men du må ha i bak hode at det du føler i dag, føler du kanskje ikke om noen år. Og uansett hva situasjonen er mener jeg at man ikke skal utlevere familie på nettet, dette er noe du mest sannsynelig vil angre på i senere tid. Du må være litt mer forsiktig med hva du legger ut på nettet. Det er ikke bare venner og bekjennte om leser det du legger ut her. Det kan slå tilbake på deg og gi deg kosekvenser i ettertid.

idamarieandersen

10.jun.2011 kl.12:34

Meg: jeg ser den at det er murlig og angre, men som jeg skrev så står jeg for det jeg skriver nå og i fremtiden.

Meg

10.jun.2011 kl.12:57

Jeg tror ikke du forsto hva jeg mente. Det handler ikke om at du skal stå for det du skriver eller angre osv. Det det handler om er du utleverer din egen familie på nettet. Det kan skape store reaksjoner og går utover andre enn deg selv. Det påvirker ikke bare deg. Uansett hvor ille ting er eller hva situasjonen er så er så hører ikke det til ute i almennheten.

Men jeg synes du skriver veldig bra. Du er veldig flink til å skape rørende historier med god innlevelse og fortsett med det, for det er du flink til. Men det skinner veldig igjennom at du skriver om deg selv.

idamarieandersen

13.jun.2011 kl.10:33

Meg: tusen takk :) det er alltid fint å høre at noen liker det du skriver ogjeg skriver helt og holdent om meg selv, jeg prøver på ingen måte å skjule det, så det er klart.

jeg skjønner også at du føler at jeg ikke burde skrive slik om sin egen familie og at det går ut over andre enn meg selv, men når det gjelder han så vet jeg ikke helt hvor mye familie jeg liker å kalle han. jeg har så liten respekt for han at jeg ikke vil si at jeg bryr meg. så mye han har skadet meg opp igjennom årene så skyller jeg han ingenting, beklager.

Skriv en ny kommentar

idamarieandersen

idamarieandersen

16, Moss

Ja, dette er meg. Ida Marie - 1994. jeg vil bare informere om at jeg ikke håper dere tar innleggene mine personlig. selv om jeg skriver "alle" "dere" "vennene mine" osv. så betyr ikke dette at det er ment til alle. okei? :) alle bilder der det står I M ANDERSEN har jeg selv tatt, og redigert. hvis det står noe annet, eller ingenting har jeg funnet dem et annet sted. I need you now, more than ever! <3

Norske blogger

Kategorier

Arkiv

hits