ti minutter av ens tid, kan endre et liv.

det er så lett å bare si "bra" og  "neida, det går fint" eller "jeg er bare trøtt" det er så lett å bare pakke det inn i seg å ikke la noen vite at du lider. det er så lett å bare late som du er noe du ikke er for at ingen skal se din hemlighet. det er så lett å bare smile hele dagen, med tårene gjemt bak øynene og heller gråte det ut alene når dukommer hjem, trygt under dyna de. det er så lett og holde det på avstand.

men det også så lett for dere å overse et "ikke så bra egentlig" og "ja, faktisk" eller "jeg er trist ser du vel" det er så lett å bare late som du ikke ser tårene når hun snur seg. det er så lett å late som du ikke kjenner hennes hemlighet og l henne fortsette å lide. det er så lett å holde det på avstand.



jeg liker ikke å fortelle om følelsene mine. jeg liker ikke å sitte å snakke ut om hvordan jeg har det. for mine tanker er mine tnker av en grunn. de hører til i mitt hode og ikke hele i min omværden. haedde de vert ment for alle hadde du hørt de på radeo eller lest dem i en bok. fordi jeg ikke forteller alle hvordan jeg har det og alle de syke tingene som skjer oppe i hode på meg så tror folk at livet mitt ikke er noe problem i det heletatt, så leser de bloggen min. de sjokeres av ordene jeg skriver og som tilbakemelding får jeg:

"skjerp deg, du har det ikke så ille"
"det er utrolig drøyt å skrive det du skriver"
"slutt å syte og klage. det du skriver er ikke engang sant"
osv..

grunnen til at du ikke tror dette er sant og at jeg ikke har det så ille som jeg skriver er a du ikke kjenner meg. du kjenner kanksje "meg" men du kjenner ikke følelsene, tankene og faenskapen jeg skaper rundt meg uten engang å vite det. hodet mitt lager en fikson avvirkeligheten og den virkeligheten lever jeg i. der mennesker popper opp ut av ingenting og forsvinner forran øynene mine, bokstavelig talt.



jeg syter og klager ikke mye. du kan godt mene det om du vil, det er vel egentlig det samme for meg. men jeg mener ikke at jeg gjør det. det er en person i hele erden jeg forteller det meste til, og det er kjæresten min, men bare han. kanskje hvis noen spør og jeg er i det rette humøret så kan jeg kanskje ortelle litt, men utelater det værste og det mest intense. kan du virkelig, med hånda på hjerte si at jeg har kaget over livet mitt, rett opp i trynet på deg, uten at du har oppfordret meg til å fortelle? det eneste stedet jeg "syter og klger", eller forteller om hvordan jeg har det er her, på bloggen min. det er virkelig det eneste stedet. og hvis du ikke vil høre på meg syte og klage er det enkelt, bare ikke les bloggen min. det er da du som frivillig klikker deg inn hit og leser og etterpå klager over at jeg syter.

tro meg, du vet ikke alt om meg. du vet ikke engang en liten bit. skulle jeg fortalt deg alt som skjer med meg og alt jeg egentlig tror jeg har godt av å deøe hadde du blitt sjoket og du ville mest sansynlig ikke snakket med meg mer. du ville trodd jeg var gal. ikke en gang kjæresten min vet alt. han vet mye, men langt i fra alt. det er så mye som er for dypt til å snakke om, og dere forstår det ikke engang. dere gir det ikke en sjangse til å komme ut og gro.



men tusen takk skal dere ha for a dere forteller meg at livet mitt ikke er så ille, når dere ikke engang vet alt. dere skulle bare visst hvor mye det sliter på meg at dere mener at jeg syter og klager over et problem som ikke eksisterer.

det er ikke mye som skal til. egentlig. ti minutter av din tid, ti minutter for å rette opp missforståelser du har. ti minutter til å lytte, fortelle og forstå. det er da vel ikke for mye å be om? ti minutter av et liv til å gi meg en månede med påfyll av smil

2 kommentarer

Linda

28.jun.2011 kl.11:02

Så flink du er til å få frem følelsene dine Ida...står stor respekt av det du skriver...det er trist å se hvor mye du lider, og jeg lover deg at hadde du gitt meg muligheten, så ville jeg gjort alt i min makt for å hjelpe deg med forskjellige tanker og følelser. Jeg kjenner noen av følelsene dine, kun ved å være i nærheten av deg, og jeg merker at de gjør meg trist mange av dem...jeg skulle så gjerne ha sittet og lyttet til deg, kanskje klart å bidra til at du kunne fått en god følelse. Du er ei flott jente Ida, og det lyser respekt av deg...du er snill og god, stiller opp for andre, men du glemmer dessverre at du er like verdifull som noe annet menneske...Jeg kan med hånden på hjertet si at du er ei super jente, og trenger du meg, så er jeg her....I promise you:)) Take care;)

idamarieandersen

29.jun.2011 kl.16:48

Linda: det er veldig rørende å lese. og du setter virkelig et smil i ansiktet mitt når jeg leser alle de gode tingene du skriver om meg. men mest av alt blir jeg sjokert over at noen ser det, for jeg klarer virkelig ikke å se alt det der i meg selv. og hvis jeg prøver er det ingen som setter pris på det. jeg vet jeg har deg og jeg vet du vil hjelpe. jeg har bare alltid hatt vanskeligheter når det kommer til vokene mennesker. selv om jeg vet det ikke er sant, føler jeg at alle ser ned på den umodene lille meg. men takk Linda ^^

Skriv en ny kommentar

idamarieandersen

idamarieandersen

16, Moss

Ja, dette er meg. Ida Marie - 1994. jeg vil bare informere om at jeg ikke håper dere tar innleggene mine personlig. selv om jeg skriver "alle" "dere" "vennene mine" osv. så betyr ikke dette at det er ment til alle. okei? :) alle bilder der det står I M ANDERSEN har jeg selv tatt, og redigert. hvis det står noe annet, eller ingenting har jeg funnet dem et annet sted. I need you now, more than ever! <3

Norske blogger

Kategorier

Arkiv

hits