krigsskader

De rde trene strmmer i fosser nedover armene mine, lra mine og hoftene. de er ikke bra nok. de er ikke dype nok. de kjennes ikke vonde nok.

jeg lper bortover krigsstien. med granatene godt plasert mellom fingrene og rifla trygt i mine sjre hender. jeg lper mot noe stort og uendelig vondt. noe s sterkt at selv ikke solen tr vise seg. tordenet buldrer mens skyene dekker hele himmelen og vinden pisker opp den vte sanden under fttene mine.

jeg lper s fort jeg kan. med rifla pekende mot mlet, mot monsteret som veser forran meg. jeg lper, lper lper, men uansett hvos fort jeg lper er det noe som bare drar meg lenger og lenger unna. jeg prver, men det samme noe, holder meg tilbake.



helt ut av ingenting str jeg ansikt til ansikt med monsteret. jeg kan se nden dens blse hret mitt til alle kanter. je kan skjenne jorden dundre av dens svarte hjerte sl. jeg kan fle det er rett forran meg, og alt jeg vil er delegge det, en gang for alle.

jeg lper rett mot det. alt jeg makter. skriker de vondeste ordenejeg kan, mens jeg lader om vpenet. med siktet rettet mot nlyet fyrer jegls alt jeg makter. hye smell dundrer i hodet mitt, mens kraftige vindkast slenger meg ned i bakken.

jeg klarer ikke reise meg. store, tunge armer som strmmer opp avjorden, holder meg nede. vil ikke slippe. mens det store, fle monsteret kommer mot meg. sakte men sikkert smyger den seg mot min ufarlige, skjre kropp. jeg er hjelpesls der jeg ligger. fastspent i mitt eget sinne.

jeg riser meg brtt og ser mondteret dypt inn i ynene. prver og finne et eneste lite svat pungt hvor det kanskje, bare kanskje kan finnes et fnugg av sjel og medflelse, men ingenting. kun et svart tumt hull etterfulgt av en vegg som kun er ute etter smerte og lidelse.

jeg legger forsiktig ned vpenet og kaser meg mot bakken. jeg overgir meg. jeg vil ikke sloss. jeg vil ikke skjempe. jeg vil bare overleve, bare denne gangen. jeg bnnfaller monsteret om la meg slippe. jeg ber p mine knr om la meg g. hvorfor ikke bare ta livet mitt n? hvorfor lar du meg leve? hvorfor vil du straffe meg p denne mten? kan du ikke bare la meg d? monsteret lever p snne som meg. men jeg har da ikke gjort noe galt. jeg har aldri i mitt liv gjort meg fortjent til dette.



men monsteret velger ikke sine offeret etter handlinger eller meninger. det velger ikke ofrene sine etter hvem som er sterkest, svakest eller mest omsorgsfulle. det er helt tilfeldig. monsteret lever av skape en virkelighet utenfor virkeligheten. det skaper et s ekte n at det virkelige n ikke eksisterer. alt det vil er f deg til lide, fle smerte og anger over noe du ikke har gjort.

jeg ber monsteret om nde. jeg ber med hjertet mitt blottet. bare denne ene gangen, kan jeg ikke f la vre? med ansiktet full av sand og ynene fulle av trer kan jeg alikevel fle det. smerten som strmmer mot kroppen min. monsteret viser ingen nde. det har ingen plikt til ha noen som helst flelse i det hele tatt. kun et sinne og et nske om staffe og skape forvirring og lengsel.

mens jeg ser p det med trer i ynene fler jeg de blodrde trene strmme i fosser fra armer og ben. lrene mine kjennes mme og sre. en rift i sjela. men ikke kun en. kanskje tjue, eller femti, kanskjehundre rift. dypt og srt skriver de seg nedover kroppen min som dagboksider om et forferdelig mareritt. mens tordenet slutter og buldre og vinden slutter hyle skjenner jeg at jeg blir svakere og svakere. jeg kjenner at armene gir etter og fortsetter med det grufulle mestervrket.



rift og kutt fyller kroppen min. som senere blir til synlige arr. et minne om en tid jeg aldri kan rmme fra. et minne jeg alltid vil bre med meg. jeg vil alltid huske dagene og nettene jeg kjempet for livet mitt. jeg vil alltid huske dagene og nettene jeg har i vente, hvor monsteret igjen tar opp jakten. en dag vil kanskje det vre den som blr, den som fler alt annet enn mestring.

det er ikke bare selvskading, det er krigsskader.

2 kommentarer

cecilie austvik

08.aug.2011 kl.12:06

Sv: Tusen takk for det! :-)

idamarieandersen

13.aug.2011 kl.13:21

cecilie austvik: bare hyggelig :)

Skriv en ny kommentar

idamarieandersen

idamarieandersen

16, Moss

Ja, dette er meg. Ida Marie - 1994. jeg vil bare informere om at jeg ikke hper dere tar innleggene mine personlig. selv om jeg skriver "alle" "dere" "vennene mine" osv. s betyr ikke dette at det er ment til alle. okei? :) alle bilder der det str I M ANDERSEN har jeg selv tatt, og redigert. hvis det str noe annet, eller ingenting har jeg funnet dem et annet sted. I need you now, more than ever! <3

Norske blogger

Kategorier

Arkiv

hits