krigsskader

De røde tårene strømmer i fosser nedover armene mine, låra mine og hoftene. de er ikke bra nok. de er ikke dype nok. de kjennes ikke vonde nok.

jeg løper bortover krigsstien. med granatene godt plasert mellom fingrene og rifla trygt i mine sjøre hender. jeg løper mot noe stort og uendelig vondt. noe så sterkt at selv ikke solen tør å vise seg. tordenet buldrer mens skyene dekker hele himmelen og vinden pisker opp den våte sanden under føttene mine.

jeg løper så fort jeg kan. med rifla pekende mot målet, mot monsteret som veser forran meg. jeg løper, løper løper, men uansett hvos fort jeg løper er det noe som bare drar meg lenger og lenger unna. jeg prøver, men det samme noe, holder meg tilbake.



helt ut av ingenting står jeg ansikt til ansikt med monsteret. jeg kan se ånden dens blåse håret mitt til alle kanter. je kan skjenne jorden dundre av dens svarte hjerte slå. jeg kan føle det er rett forran meg, og alt jeg vil er å ødelegge det, en gang for alle.

jeg løper rett mot det. alt jeg makter. skriker de vondeste ordenejeg kan, mens jeg lader om våpenet. med siktet rettet mot nåløyet fyrer jeg løs alt jeg makter. høye smell dundrer i hodet mitt, mens kraftige vindkast slenger meg ned i bakken.

jeg klarer ikke reise meg. store, tunge armer som strømmer opp avjorden, holder meg nede. vil ikke slippe. mens det store, fæle monsteret kommer mot meg. sakte men sikkert smyger den seg mot min ufarlige, skjøre kropp. jeg er hjelpesløs der jeg ligger. fastspent i mitt eget sinne.

jeg riser meg brått og ser mondteret dypt inn i øynene. prøver og finne et eneste lite svat pungt hvor det kanskje, bare kanskje kan finnes et fnugg av sjel og medfølelse, men ingenting. kun et svart tumt hull etterfulgt av en vegg som kun er ute etter smerte og lidelse.

jeg legger forsiktig ned våpenet og kaser meg mot bakken. jeg overgir meg. jeg vil ikke sloss. jeg vil ikke skjempe. jeg vil bare overleve, bare denne gangen. jeg bønnfaller monsteret om å la meg slippe. jeg ber på mine knær om å la meg gå. hvorfor ikke bare ta livet mitt nå? hvorfor lar du meg leve? hvorfor vil du straffe meg på denne måten? kan du ikke bare la meg dø? monsteret lever på sånne som meg. men jeg har da ikke gjort noe galt. jeg har aldri i mitt liv gjort meg fortjent til dette.



men monsteret velger ikke sine offeret etter handlinger eller meninger. det velger ikke ofrene sine etter hvem som er sterkest, svakest eller mest omsorgsfulle. det er helt tilfeldig. monsteret lever av å skape en virkelighet utenfor virkeligheten. det skaper et så ekte at det virkelige ikke eksisterer. alt det vil er å få deg til å lide, føle smerte og anger over noe du ikke har gjort.

jeg ber monsteret om nåde. jeg ber med hjertet mitt blottet. bare denne ene gangen, kan jeg ikke få la være? med ansiktet full av sand og øynene fulle av tårer kan jeg alikevel føle det. smerten som strømmer mot kroppen min. monsteret viser ingen nåde. det har ingen plikt til å ha noen som helst følelse i det hele tatt. kun et sinne og et ønske om å staffe og skape forvirring og lengsel.

mens jeg ser på det med tårer i øynene føler jeg de blodrøde tårene strømme i fosser fra armer og ben. lårene mine kjennes ømme og såre. en rift i sjela. men ikke kun en. kanskje tjue, eller femti, kanskje hundre rift. dypt og sårt skriver de seg nedover kroppen min som dagboksider om et forferdelig mareritt. mens tordenet slutter og buldre og vinden slutter å hyle skjenner jeg at jeg blir svakere og svakere. jeg kjenner at armene gir etter og fortsetter med det grufulle mesterværket.



rift og kutt fyller kroppen min. som senere blir til synlige arr. et minne om en tid jeg aldri kan rømme fra. et minne jeg alltid vil bære med meg. jeg vil alltid huske dagene og nettene jeg kjempet for livet mitt. jeg vil alltid huske dagene og nettene jeg har i vente, hvor monsteret igjen tar opp jakten. en dag vil kanskje det være den som blør, den som føler alt annet enn mestring.

det er ikke bare selvskading, det er krigsskader.

2 kommentarer

cecilie austvik

08.aug.2011 kl.12:06

Sv: Tusen takk for det! :-)

idamarieandersen

13.aug.2011 kl.13:21

cecilie austvik: bare hyggelig :)

Skriv en ny kommentar

idamarieandersen

idamarieandersen

16, Moss

Ja, dette er meg. Ida Marie - 1994. jeg vil bare informere om at jeg ikke håper dere tar innleggene mine personlig. selv om jeg skriver "alle" "dere" "vennene mine" osv. så betyr ikke dette at det er ment til alle. okei? :) alle bilder der det står I M ANDERSEN har jeg selv tatt, og redigert. hvis det står noe annet, eller ingenting har jeg funnet dem et annet sted. I need you now, more than ever! <3

Norske blogger

Kategorier

Arkiv

hits