"jeg gidder ikke mer"



Hvorfor er det slik at visse mennesker bare gir opp? En liten dytt i bakken og alt du gjr, er kaste inn hndkle og si, "jeg gidder ikke mer". Det er virkelig tft for meg vite at du er dritt lei. At du ikke orker, ikke gidder. At jeg er for mye for deg. Det gjr meg vondt. Hver dag ser jeg deg, hver dag. Men du nekter la meg komme inn p deg. Aldri igjen? Jeg har ikke gjort noe galt. Jeg har ikke gjort noe som et ekte vennskap ikke kan komme over. Men du vil heller gi opp. La det ligge, f alle i mot meg, mens du sier, "jeg gidder ikke mer".

Jeg har alltid hatt smproblemer med deg fra tid til annen. Vi var sammen hver eneste dag i fire hele r. Da blir det til at smting irriterer en. Men jeg lot det g. Du var en av mine aller beste venner, s hvorfor skulle jeg la slike bagateller delegge det sterke bndet vi hadde? Du hadde ogs problemer med meg. Det vet jeg. Men ingen av oss sa noe. Kanskje det er derfor vi har det slik i dag, som vi har det. Fordi vi ikke sa noe tidligere og n har alt blitt for mye, for oss begge to?

Nr du fortalte meg, endelig, hva som var galt forsto jeg at vi begge hadde det samme problemet med hverandre. Jeg prvde fikse opp, og hver gang var det jeg som mtte si "unnskyld" og "jeg savner deg" og "jeg vil ikke miste deg" og s videre. Aldri du. Jeg trodde alt var fint igjen. Jeg trodde alt var tilbake til normalen, men du hadde andre planer. Ikke tal om at du ville la meg slippe unna s lett.

Jeg prvde forklare at jeg flte du heller ville vre med andre enn meg, at du prioriterte andre fremfor meg. Og du svarte med, ?hvordan kan du si noe snt? Det er ikke sant!? men vet du hva? Det er fullstendig sant. Du tror alltid du har rett, og jada, det kan hende du har det i blant, men du har virkelig ingen kontroll eller makt over mine flelser. Uansett hadde du jo sagt akkurat det samme om meg, bare et par sekunder tidligere, men s klart, du hadde jo alltid rett.

Etter at jeg forsto at du ikke var klar for legge det bak deg, fortalte jeg at det var en noks enkel lsning p problemet. Alt som mtte gjres var at jeg gjorde de tingene jeg ville du skulle gjre, og du gjorde de tingene du ville jeg skulle gjre. S enkelt som det var det. Vi hadde jo akkurat de samme problemene med hverandre.



Du sa det var greit, at vi kunne gjre det. Men du sa ogs at vi sikkert kunne vre venner. Men etter alt som hadde skjedd s mente du at vi aldri kunne bli bestevenner igjen. Jeg var knust. Jeg grt lenge etter jeg leste de ordene. Snakket i flere timer for f ut alle de vonde flelsene jeg fikk, av den setningen. Hva mente du egentlig med, "alt som hadde skjedd?" det er ikke en stor krangel. Det var en liten diskusjon. Det var kun en liten krangel, som hadde en veldig enkel lsning. Jeg har hatt mye verre krangler med flere andre, som pgikk i flere uker, men vet du hva, vi er fortsatt verdens beste venner.

Men du takler ikke det?

Hvorfor skulle du holde bursdagen din hemmelig for meg? Hvorfor kunne jeg ikke bli bedt? Vi var bestevenner, og n vil du helt plutselig aldri se meg igjen? Jeg trodde du var bedre enn det. Jeg trodde vi hadde ordnet opp igjen. Du sa riktig nok at vi ikke kunne vre verdens beste venner som fortalte alt til hverandre, men at vi godt kunne vre venner. Og etter 4 r med vennskap regnet jeg da med kanskje bli bedt i bursdagen din, nr alle de andre gode vennene mine ble bedt. Men neida.



Igjen ble jeg dypt sret. Jeg ville aldri i livet gjort en slik ting som det mot deg. Du aner ikke hvor vondt det gjr st sammen med deg i gangene og du ikke vil snakke med meg, at du bare ser p meg en gang i blant nr du gjr det, er det langt i fra et vennlig blikk. Jeg hper du snart kan ta deg sammen, og komme over det

Du har sret meg ogs. At du forteller meg at vennskapet vrt ikke er sterkt nok til overkomme en diskusjon. At det ikke er viktig nok for deg. Det setter virkelig et dypt sr i sjela me. Jeg hper du kan forst at jeg ikke klarer vre sint p deg. Selv om du behandler meg slik, men tydeligvis er jeg ikke bra nok for deg, til at du fler det samme for meg. Takk for at du viser meg hva jeg virkelig er for deg. Tusen takk.

Det er s lett bare late som vi aldri kjente hverandre. Jeg kan godt late som jeg ogs, p utsiden. Men p innsiden strekker jeg ut armene og omfavner deg. P innsiden skriker jeg navnet ditt etter deg. P innsiden bryr jeg meg virkelig. P innsiden er du fortsatt en av mine aller beste venner. Jeg har enda ikke kastet inn hndkle og sagt, "jeg gidder ikke mer". For jeg er glad i deg, og jeg er her og venter p deg nr du innser at dette bare er topelig.

4 kommentarer

27.aug.2011 kl.18:33

sjekk skolemailen din

idamarieandersen

31.aug.2011 kl.10:27

Anonym: kai :)

Fay

19.sep.2011 kl.15:15

Hm, jeg vil si en liten ting her, jeg. Veldig flott at du forteller ut, men jeg synes det er feil mte gjre det p. Bildene synes jeg du kunne droppa, for det gjr det med en gang til et personangrep. Noe nettvett synes jeg du burde ha. Sett deg selv i hennes posisjon. Jeg vet selv at jeg hadde blitt veldig sra om jeg hadde sett et langt, negativt skriv og bilder av meg selv her - hvor alle kan lese det.

idamarieandersen

21.sep.2011 kl.12:08

Fay: idamarieandersen: for det frste vil jeg si at det er ikke bare henne som er avbildet, det er ogs en annen veninne og det var virkelig ikke intensjonen p den mten fortelle hvem det handlet om. det var kun et bilde jeg flte passet inn, uavhengig av personene som er avbildet.

jeg har virkelig satt meg selv i hennes posisjon og funnet ut at det er mye mer bak dette enn jeg trodde. men jeg kan umulig vite noe om hun ikke sier noe. jeg har prvd ordne det, og forandre meg. men hun vil fortsatt ikke ha meg tilbake.

hun har virkelig ftt meg til se andeledes p ting. hun sendte meg et langt brev der jeg fikk vite mtye jeg ikke hadde noen som helst mistanke om at ar tilfelle, og av den grunn kunne jeg ikke gjre noe for endre p det fr n. jeg er ingen tankeleser.

men jeg er ikke den eneste slemme i denne saken og mange av tingene hun nevner er ikke engang tilfelle. om hun fler det slik, s vil jeg beklage for det, men flere av situasjoenene kan jeg helt klart huska at jeg har ment noe helat annet enn det hun har oppfattet.

Skriv en ny kommentar

idamarieandersen

idamarieandersen

16, Moss

Ja, dette er meg. Ida Marie - 1994. jeg vil bare informere om at jeg ikke hper dere tar innleggene mine personlig. selv om jeg skriver "alle" "dere" "vennene mine" osv. s betyr ikke dette at det er ment til alle. okei? :) alle bilder der det str I M ANDERSEN har jeg selv tatt, og redigert. hvis det str noe annet, eller ingenting har jeg funnet dem et annet sted. I need you now, more than ever! <3

Norske blogger

Kategorier

Arkiv

hits