"jeg gidder ikke mer"



Hvorfor er det slik at visse mennesker bare gir opp? En liten dytt i bakken og alt du gjør, er å kaste inn håndkle og si, "jeg gidder ikke mer". Det er virkelig tøft for meg å vite at du er dritt lei. At du ikke orker, ikke gidder. At jeg er for mye for deg. Det gjør meg vondt. Hver dag ser jeg deg, hver dag. Men du nekter å la meg komme inn på deg. Aldri igjen? Jeg har ikke gjort noe galt. Jeg har ikke gjort noe som et ekte vennskap ikke kan komme over. Men du vil heller gi opp. La det ligge, få alle i mot meg, mens du sier, "jeg gidder ikke mer".

Jeg har alltid hatt småproblemer med deg fra tid til annen. Vi var sammen hver eneste dag i fire hele år. Da blir det til at småting irriterer en. Men jeg lot det gå. Du var en av mine aller beste venner, så hvorfor skulle jeg la slike bagateller ødelegge det sterke båndet vi hadde? Du hadde også problemer med meg. Det vet jeg. Men ingen av oss sa noe. Kanskje det er derfor vi har det slik i dag, som vi har det. Fordi vi ikke sa noe tidligere og nå har alt blitt for mye, for oss begge to?

Når du fortalte meg, endelig, hva som var galt forsto jeg at vi begge hadde det samme problemet med hverandre. Jeg prøvde å fikse opp, og hver gang var det jeg som måtte si "unnskyld" og "jeg savner deg" og "jeg vil ikke miste deg" og så videre. Aldri du. Jeg trodde alt var fint igjen. Jeg trodde alt var tilbake til normalen, men du hadde andre planer. Ikke tal om at du ville la meg slippe unna så lett.

Jeg prøvde å forklare at jeg følte du heller ville være med andre enn meg, at du prioriterte andre fremfor meg. Og du svarte med, ?hvordan kan du si noe sånt? Det er ikke sant!? men vet du hva? Det er fullstendig sant. Du tror alltid du har rett, og jada, det kan hende du har det i blant, men du har virkelig ingen kontroll eller makt over mine følelser. Uansett hadde du jo sagt akkurat det samme om meg, bare et par sekunder tidligere, men så klart, du hadde jo alltid rett.

Etter at jeg forsto at du ikke var klar for å legge det bak deg, fortalte jeg at det var en nokså enkel løsning på problemet. Alt som måtte gjøres var at jeg gjorde de tingene jeg ville du skulle gjøre, og du gjorde de tingene du ville jeg skulle gjøre. Så enkelt som det var det. Vi hadde jo akkurat de samme problemene med hverandre.



Du sa det var greit, at vi kunne gjøre det. Men du sa også at vi sikkert kunne være venner. Men etter alt som hadde skjedd så mente du at vi aldri kunne bli bestevenner igjen. Jeg var knust. Jeg gråt lenge etter jeg leste de ordene. Snakket i flere timer for å få ut alle de vonde følelsene jeg fikk, av den setningen. Hva mente du egentlig med, "alt som hadde skjedd?" det er ikke en stor krangel. Det var en liten diskusjon. Det var kun en liten krangel, som hadde en veldig enkel løsning. Jeg har hatt mye verre krangler med flere andre, som pågikk i flere uker, men vet du hva, vi er fortsatt verdens beste venner.

Men du takler ikke det?

Hvorfor skulle du holde bursdagen din hemmelig for meg? Hvorfor kunne jeg ikke bli bedt? Vi var bestevenner, og nå vil du helt plutselig aldri se meg igjen? Jeg trodde du var bedre enn det. Jeg trodde vi hadde ordnet opp igjen. Du sa riktig nok at vi ikke kunne være verdens beste venner som fortalte alt til hverandre, men at vi godt kunne være venner. Og etter 4 år med vennskap regnet jeg da med å kanskje bli bedt i bursdagen din, når alle de andre gode vennene mine ble bedt. Men neida.



Igjen ble jeg dypt såret. Jeg ville aldri i livet gjort en slik ting som det mot deg. Du aner ikke hvor vondt det gjør å stå sammen med deg i gangene og du ikke vil snakke med meg, at du bare ser på meg en gang i blant å når du gjør det, er det langt i fra et vennlig blikk. Jeg håper du snart kan ta deg sammen, og komme over det

Du har såret meg også. At du forteller meg at vennskapet vårt ikke er sterkt nok til å overkomme en diskusjon. At det ikke er viktig nok for deg. Det setter virkelig et dypt sår i sjela me. Jeg håper du kan forstå at jeg ikke klarer å være sint på deg. Selv om du behandler meg slik, men tydeligvis er jeg ikke bra nok for deg, til at du føler det samme for meg. Takk for at du viser meg hva jeg virkelig er for deg. Tusen takk.

Det er så lett å bare late som vi aldri kjente hverandre. Jeg kan godt late som jeg også, på utsiden. Men på innsiden strekker jeg ut armene og omfavner deg. På innsiden skriker jeg navnet ditt etter deg. På innsiden bryr jeg meg virkelig. På innsiden er du fortsatt en av mine aller beste venner. Jeg har enda ikke kastet inn håndkle og sagt, "jeg gidder ikke mer". For jeg er glad i deg, og jeg er her og venter på deg når du innser at dette bare er topelig.

4 kommentarer

27.aug.2011 kl.18:33

sjekk skolemailen din

idamarieandersen

31.aug.2011 kl.10:27

Anonym: kai :)

Fay

19.sep.2011 kl.15:15

Hm, jeg vil si en liten ting her, jeg. Veldig flott at du forteller ut, men jeg synes det er feil måte å gjøre det på. Bildene synes jeg du kunne droppa, for det gjør det med en gang til et personangrep. Noe nettvett synes jeg du burde ha. Sett deg selv i hennes posisjon. Jeg vet selv at jeg hadde blitt veldig såra om jeg hadde sett et langt, negativt skriv og bilder av meg selv her - hvor alle kan lese det.

idamarieandersen

21.sep.2011 kl.12:08

Fay: idamarieandersen: for det første vil jeg si at det er ikke bare henne som er avbildet, det er også en annen veninne og det var virkelig ikke intensjonen å på den måten fortelle hvem det handlet om. det var kun et bilde jeg følte passet inn, uavhengig av personene som er avbildet.

jeg har virkelig satt meg selv i hennes posisjon og funnet ut at det er mye mer bak dette enn jeg trodde. men jeg kan umulig vite noe om hun ikke sier noe. jeg har prøvd å ordne det, og forandre meg. men hun vil fortsatt ikke ha meg tilbake.

hun har virkelig fått meg til å se andeledes på ting. hun sendte meg et langt brev der jeg fikk vite mtye jeg ikke hadde noen som helst mistanke om at ar tilfelle, og av den grunn kunne jeg ikke gjøre noe for å endre på det før nå. jeg er ingen tankeleser.

men jeg er ikke den eneste slemme i denne saken og mange av tingene hun nevner er ikke engang tilfelle. om hun føler det slik, så vil jeg beklage for det, men flere av situasjoenene kan jeg helt klart huska at jeg har ment noe helat annet enn det hun har oppfattet.

Skriv en ny kommentar

idamarieandersen

idamarieandersen

16, Moss

Ja, dette er meg. Ida Marie - 1994. jeg vil bare informere om at jeg ikke håper dere tar innleggene mine personlig. selv om jeg skriver "alle" "dere" "vennene mine" osv. så betyr ikke dette at det er ment til alle. okei? :) alle bilder der det står I M ANDERSEN har jeg selv tatt, og redigert. hvis det står noe annet, eller ingenting har jeg funnet dem et annet sted. I need you now, more than ever! <3

Norske blogger

Kategorier

Arkiv

hits