Se meg

Noen ganger føler jeg det som om ingen vil se meg. at de forstår hintene og vet det er noe galt, men at de bare overser det, og nekter for at de i det heletatt har sett meg noen gang. det føles som om hele verden har glemt at jeg eksisterte, en gang, og forhåpentligvis fortsatt gjør.

jeg vet du kremter inni deg når jeg forteller at jeg brukte hele morgenen på å gråte over ubetydelige ting. to timer har jeg på morgenen før jeg må gå til bussen og hele denne tiden gråter jeg. fordi jeg ikke finner en topp som passer til buksa. fordi jeg ikke orker å gre håret. fordi vi ikke har mere brød. fordi jeg i det heletatt må ta det tunge, forbanna steget ut av senga. jeg vet du kjenner et lite stikk i hjertet som fortelle deg at du kanskje gentlig burde sette deg ned med meg å snakke ordentlig ut om det. finne ut hvorfor jeg egentlig gråter. men isteden for å ta sjangsen, som faktisk stråler mot deg, når jeg står med utstrakte armer og praktisk talt ber på mine knær om at du gir et lite hint om at du bryr deg, så velger du istede å overse det og heller le litt av det. så begrave det, glemme det og aldri tenke på det igjen.



jeg vet du får smålig sjokk når du ser at jeg har glemt å vaske hendene mine etter harde, blodige kamper natten før. når du ser store, rød-brune flekker i håndflatene mine som jeg har oversett. "hva er det?" spør du og peker. jeg blir forskrekket og gjemmer hendene opp i genser ermene. jeg ser opp på deg med et blikk som jeg skulle ønske du forsto. et blikk jeg skulle så indelig kunne lese, slik jeg vil du skal. men uten noe respons velger jeg heller å se ned i bordet. jeg vet du så det, jeg vet du vet hva det er. du vet og jeg vet. men ingen av oss nevner det. ingen vil si ordene.

jeg vet det stikker i deg når jeg forteller at jeg har vært så deppa de siste dagene at jeg har sovet så mye jeg kunne. fra skolen var over og frem til den begynte igjen. sovet. for å unslippe virkeligheten og ekte følelser. brukt så mye tid som mulig på å drømme meg bort og glemme at det i det hele tatt finnes et alternativ bortenfor å drømme. jeg forteller deg at jeg har ligget innestengt på rommet mitt de siste dagene og sperret alt annet unna. holdt livet på avstand, men alt du kan si er at du også er trøtt etter skolen. du vet godt hva jeg mente. jeg vet at du vet, men allikevel trekker du deg unna, her jeg står å praktisk talt skriker: "SE MEG! SE MEG! SE MEG!". du kjenner det i brystet. at du kanske burde gripe inn, men nei. du velger heller å la samtalen gradvis smyge seg inn i et nytt tema og glemme at jeg noen gang fortalte deg dette.



noen ganger føler jeg alle bare har glemt meg. at de velger å se forbi meg og late som jeg ikke eksisterer. de hører det jeg sier, det kan føle mitt nærvær, men jeg er egentlig ikke der. du kan jo se meg, men du kan ikke se meg. du nekter å forstå, du fortrenger sannheten og bortforklarer svarene som så klart og tydelig står her, rett forran deg. ber om din hjelp, din medfølelse og din tilgivelse.

jeg vil ikke  lenger være glemt.
se meg...

2 kommentarer

smørbrød

07.des.2011 kl.21:09

Ville bare si at jeg er glad i deg <3

idamarieandersen

08.des.2011 kl.14:03

smørbrød:jo takk ^^ skulle gjærne sagt det samme, men jeg vet ikke hvem "smørbrød er", så takk for holde for nå <3

Skriv en ny kommentar

idamarieandersen

idamarieandersen

16, Moss

Ja, dette er meg. Ida Marie - 1994. jeg vil bare informere om at jeg ikke håper dere tar innleggene mine personlig. selv om jeg skriver "alle" "dere" "vennene mine" osv. så betyr ikke dette at det er ment til alle. okei? :) alle bilder der det står I M ANDERSEN har jeg selv tatt, og redigert. hvis det står noe annet, eller ingenting har jeg funnet dem et annet sted. I need you now, more than ever! <3

Norske blogger

Kategorier

Arkiv

hits