Fortid som fremtid



jeg forteller ofte at jeg savner slik det var før. jeg savner ungdomskolen da vi var sammen hver eneste dag. bare oss. det var liksom meninga at det skulle være sånn. jeg savner det at jeg hadde mange flere venner tidligere. at alle ville kontakte meg. jeg savner at mamma og pappa bodde sammen. jeg savner at livet virket så mye enklere. jeg savner at jeg ikke hadde noen forventninger til meg selv. jeg savner at alle spurte meg om hjelp og råd, og ikke motsatt. jeg savner rett og slett slik det var før.



folk sier alltid at ting alltid forandrer seg, at det er en bra ting, at vi ikke kan endre ting tilbake slik de var før. grunnen til at de sier dette er bare fordi de ikke tør, orker, gidder å prøve. så klart kan ikke ting bli nøyaktig det samme, men jeg har troen på at du alltid kan få tilbake noe du trodde var tapt.

en tapt venninne som betydde alt for deg. det skal ikke mer til en å ta kontakt.
tapte følelser som gjorde deg godt. det skal ikke mer til enn å oppsøke gode opplevelser.



det finnes alltid en måte å få tilbake det tapte. det du savner så indelig mye. såklart kan jeg ikke få foreldrene mine til å flytte sammen igjen eller gå tilbake til ungdomskolen, men jeg kan oppsøke menneskene og opplevelsene som andre vil si tilhører fortiden.



jeg har tidligere skrevet om en venninne som betydde mye for meg men som gjorde flere ting mot meg som fikk meg til å miste troen på henne og henne det samme med meg. alt dette gjorde at vi sluttet å snakke sammen. det gjorde at det alltid var en ubehagelig stemning når vi var i samme rum og at jeg rett og slett ble deppa av å se facebook-statusene hennes, høre stemmen hennes, se bilder av henne, høre folk snakke om henne og så videre. det gjorde virkelig vondt. følelsen jeg fikk av hennes nærvær var rett og slett uutholdelig. det gikk ca et halvt år. alle trodde vi aldri ville kunne se på hverandre, smile, og virkelig mene det.
jeg bestemte meg for at dette måtte ta slutt. ikke bare korte, tåpelige, patetiske kommentarer til hverandre for å ikke gjøre det ubehagelig for de rundt oss. jeg begynte å gråte i det jeg tok frem mobilen. fingere mine skalv i det jeg skrev ordene. svart på hvitt.



"Hei ^^ Dette kommer kanskje
litt brått på, men jeg lurte på
om du hadde planer for i
morgen eller om vi kanskje
kunne finne på noe :)"



det tok meg lang tid å trykke på SEND. hjertet hamret og tårene fosset på. så gjorde jeg det. fingrene mine trykket på knappen. "sent: 7. nov" hjertet mitt stoppet i det jeg fikk svar tilbake. jeg var livredd for at hun skulle synes det var kleint. at det var et patetisk forsøk på å oppnå det uoppnålige.



"Hei :) Jeg har ikke noen
planer tror jeg.. Så vi kan
sikkert finne på noe :)"



et stort trekk dro igjennom meg. glede. jeg smilte å tårene. jeg har ikke følt så mye glede på en veldig god stund. så klart skulle jeg innerst inne ønske at det var hun som tok kontakt med meg og ikke motsatt, men jeg kunne ikke klandre henne. jeg hadde aldi trodd dette skulle skje. aldri. jeg trodde vi aldi kunne se hverandre i øynene og legge det som skjedde bak oss. fortiden ble plutselig så virkelig. så ekte.



det finnes alltid en mulighet å få tilbake det tapte. alltid!

4 kommentarer

Susanne

15.nov.2011 kl.18:40

Skjønner at det er tungt, det er alltid vondt å lengte tilbake til gode tider, vi vet egentlig alle hvordan det er og det er så absolutt ingen god følelse! Det blir bedre, det finnes noe etter disse tidene også som du vil være glad for og takknemlig for, og etterhvert vil du også savne disse tidene. Det beste er da at du vet det kommer flere sånne tider fordi du har opplevd det flere ganger. Jeg lover, det kommer, det kommer:) Samtidig kan du også være glad på andres vegne, for eksempel, at de kanskje har det bra nå og er takknemlig for den tiden de nå har fått, selv om det alltid ligger i baktankene at de har opplevd mye fint før:)

idamarieandersen

17.nov.2011 kl.12:47

Susanne: Så klart har tiden nå også fine stunder. men alt det gamle var liksom så mye bedre. det er ikke bare jeg som føler det sånn, såklart ikke. men det er fortsatt tøft. jeg får bare prøve å se lyst på det, se fremover med håp og vente. som du sa, det blir bedre.

Agnethe

22.nov.2011 kl.14:06

Men hvis du savner oss, så må du jo også være villig til å ta kontakt :)

idamarieandersen

24.nov.2011 kl.21:17

Agnethe: Jeg har lenge prøvd å ta kontakt. jeg har spurt flere ganger, men enten så blir det noe av EN gang og så er det ingen som spør meg tilbake. eller så sier dere nei.

jeg sier ikke at dette handler om akkurat DEG. for jeg vet du har spurt mye, og det handler også om mange andre venner jeg ikke lenger snakker med. men når mange andre sier nei og slutter å ta kontakt, så kan jeg ikke noe for det, men jeg dømmer alle over en kam, og tenker at da vil nok ingen egentlig ha meg der, at de bare later som.

Skriv en ny kommentar

idamarieandersen

idamarieandersen

16, Moss

Ja, dette er meg. Ida Marie - 1994. jeg vil bare informere om at jeg ikke håper dere tar innleggene mine personlig. selv om jeg skriver "alle" "dere" "vennene mine" osv. så betyr ikke dette at det er ment til alle. okei? :) alle bilder der det står I M ANDERSEN har jeg selv tatt, og redigert. hvis det står noe annet, eller ingenting har jeg funnet dem et annet sted. I need you now, more than ever! <3

Norske blogger

Kategorier

Arkiv

hits