my dream

alkoholen hadde begynt tre p dmmekraften hennes. hun s ikke lenger konsekvensene. hun s ikke alle menneskene hun ville sre og al smerten det ville bringe. alt hun ville var f det oversttt, ute av vrden, en gang for alle.

hodet begynte og svirre og alle tankene blandet seg. hun s ikke klart. ynene hennes begynte flakke. alt hun ville var komme seg ut. ut dra og utfor kanten. ingen anger, ingen tanker, kun et nske om fred og frihet.

han hadde gtt ut, bedt de andre om passe p henne mens han var borte. ikke faen om hun skulle la han bestemme over henne. det var egentlig ikke noe galt ved det, han ville bare vre en god kjreste, men akkurat da ville hun ikke bli passet p. hun kunne passe p seg selv. hun ble sittende p fanget til veninnen sin, og uten si noe begynte trene trille. sakte og stille rant de nedover skinnene hennes. ingen visste hva som foregikk oppe i hodet p den fortapte jenta. hun hrte at det var noen som snakket til henne med en beroligende, trstende stemme, men hun klarte ikke f med seg ordenes betydning. alt var tkete og uklart.

til slutt hadde hun bestemt seg. hun skulle ikke la dem sk henne. hun skulle vinne denne kampen mot helvete, en gang for alle. hun skulle gjre det n, mens hun fortsatt turte, og konsekvensene ikke var noe tema. hun reiste seg opp, mlbevisst. sjanglet mot dra, men alikevel med bestemte, faste skritt. en blanding av hp, deppresjon, sjalusi og sinne buldret i henne. n skulle alle f se all den faenskapen som de hadde utsatt henne for. hvordan hun hadde blitt p grunn av dem.

hun kunne fle at beskumrede sjeler fulgte etter henne mot dra. hun begynte lpe, rsket ned hndtaket. n var hun ute i kulda. men kulda var ikke noe problem, hun skjente ikke den i det hele tatt. det eneste hun flte var store, tunge armer som grep rundt henne i det hun tok sats mot gelenderet p verandaen. de prvde stoppe henne. men hun ville ikke la dem gjre det. hun hylte og skrek og trene randt i strie strmmer. hun slo rundt seg i panikk. hvorfor skulle de stoppe henne? hva hadde de vinne p det? hun kavet i lufta og korte seg fast i gulvet ut mot gelenderet, men armene ville ikke slippe henne. de dro henne med inne. i fortvilelse fortsatte hun stritte i mot. grt, slo, skrek, sparket. alle musklene var spent i kroppen hennes.

hun knep ynene sammen og med ett var hun fastlst i sterke armer p fanget hans. han holdt s hardt rundt henne at det fltes som om hun ikke fikk puste. hun slo i luften mens hun skrek og grt om hverandre. hvorfor straffet de henne? hun ville bare ut av alle problemene sine. de hadde ingen rett til stoppe henne fra n sitt ml. men alikevel skulle de blande seg inn.

hun sluttet skrike, men pusten hennes var helt hysterisk. det hrtes ut som hun hadde lpt flere marathon p rad. og inne i henne hadde hun p en mte gjort det ogs. det krevde mye pgangsmot og energi for prve hppe over den kanten. og det krevdes ogs mye energi og prve komme seg ls fra armene som holdt henne tilbake. musklene sloknet sakte men sikkert. armene falt ned langs siden og yelokkene l rolige. men hun pustet fortsatt hysterisk. i redsel og i skam. dette var ikke meningen. hun skulle ikke overleve. hun skulle ikke mtte se dem i ynene si bde takk og unnskyld. dette skulle ikke skje.

hun ble s flau over det som hadde skjedd at hun reiste seg opp og gikk mot soverommet. "hva skal du n, Ida" hrte hun de se bak henne. men hun ville ikke mte blikke dems, ville ikke at de skulle se p henne og tenke at, der gr hun der ja, stakkars jente. hun ville bare at det skulle g bort alt sammen.

hun slang seg i senga. lungene og hjertet hennes pumpet for alle krefter. hun klarte s vidt ligge rolig.
etter en stund roet hun seg ned. hodel og hjertet slappet helt av. som om hun sov. men hun visste hun var vken. hun husket alt som hadde skjedd. og angeren dundret i henne. "faen heller, er jeg s taper at jeg ikke en gang skulle klare dette?" hun gruet seg til g ut til de andre. og fortelle kjrsten hva som hadde hendt.

s hun hper han fr lese detteog ikke blir sur for at jeg ikke sa noe, men jeg var s flau og det var ikke meningen. som sagt, jeg mistet dmmekraften og klarte ikke se konsekvensene som kunne komme av det jeg var i ferd med gjre. jeg beklager.

og til dere to som skulle passe p meg. dere gjorde en god jobb. hadde det ikke vert for dere s.. ja.. dere vet hva. jeg er taknemmelig og lei meg over at dere mtte se det. det var ikke meningen . jeg beklager

<3

6 kommentarer

23.01.2012 kl.20:19

trist at ingen tr komentere

idamarieandersen

24.01.2012 kl.23:23

Anonym: ja, litt enig egentlig "/

linda

25.01.2012 kl.14:22

uansett hva det mtte vre ida har du meg husk det <3

idamarieandersen

26.01.2012 kl.14:17

linda: jeg husker det :) takk

liseliten

11.07.2012 kl.21:45

Jeg er glad de stoppet deg...! Skummelt hvordan flelsene kan drive oss til trosse det vi er lagd for: leve.

idamarieandersen

13.07.2012 kl.10:21

liseliten: du har helt rett, og tusen takk for at du tok deg tid til lese dette. jeg setter stor pris p det :)

Skriv en ny kommentar

idamarieandersen

idamarieandersen

17, Moss

Ja, dette er meg. Ida Marie - 1994. jeg vil bare informere om at jeg ikke hper dere tar innleggene mine personlig. selv om jeg skriver "alle" "dere" "vennene mine" osv. s betyr ikke dette at det er ment til alle. okei? :) alle bilder der det str I M ANDERSEN har jeg selv tatt, og redigert. hvis det str noe annet, eller ingenting har jeg funnet dem et annet sted. I need you now, more than ever! <3

Norske blogger

Kategorier

Arkiv

hits