my dream

alkoholen hadde begynt å tære på dømmekraften hennes. hun så ikke lenger konsekvensene. hun så ikke alle menneskene hun ville såre og al smerten det ville bringe. alt hun ville var å få det overstått, ute av værden, en gang for alle.

hodet begynte og svirre og alle tankene blandet seg. hun så ikke klart. øynene hennes begynte å flakke. alt hun ville  var å komme seg ut. ut døra og utfor kanten. ingen anger, ingen tanker, kun et ønske om fred og frihet.

han hadde gått ut, bedt de andre om å passe på henne mens han var borte. ikke faen om hun skulle la han bestemme over henne. det var egentlig ikke noe galt ved det, han ville bare være en god kjæreste, men akkurat da ville hun ikke bli passet på. hun kunne passe på seg selv. hun ble sittende på fanget til veninnen sin, og uten å si noe begynte tårene å trille. sakte og stille rant de nedover skinnene hennes. ingen visste hva som foregikk oppe i hodet på den fortapte jenta. hun hørte at det var noen som snakket til henne med en beroligende, trøstende stemme, men hun klarte ikke få med seg ordenes betydning. alt var tåkete og uklart.

til slutt hadde hun bestemt seg. hun skulle ikke la dem skå henne. hun skulle vinne denne kampen mot helvete, en gang for alle. hun skulle gjøre det nå, mens hun fortsatt turte, og konsekvensene ikke var noe tema. hun reiste seg opp, målbevisst. sjanglet mot døra, men alikevel med bestemte, faste skritt. en blanding av håp, deppresjon, sjalusi og sinne buldret i henne. nå skulle alle få se all den faenskapen som de hadde utsatt henne for. hvordan hun hadde blitt på grunn av dem.

hun kunne føle at beskumrede sjeler fulgte etter henne mot døra. hun begynte å løpe, røsket ned håndtaket. nå var hun ute i kulda. men kulda var ikke noe problem, hun skjente ikke den i det hele tatt. det eneste hun følte var store, tunge armer som grep rundt henne i det hun tok sats mot gelenderet på verandaen. de prøvde å stoppe henne. men hun ville ikke la dem gjøre det. hun hylte og skrek og tårene randt i strie strømmer. hun slo rundt seg i panikk. hvorfor skulle de stoppe henne? hva hadde de å vinne på det? hun kavet i lufta og korte seg fast i gulvet ut mot gelenderet, men armene ville ikke slippe henne. de dro henne med inne. i fortvilelse fortsatte hun å stritte i mot. gråt, slo, skrek, sparket. alle musklene var spent i kroppen hennes.

hun knep øynene sammen og med ett var hun fastlåst i sterke armer på fanget hans. han holdt så hardt rundt henne at det føltes som om hun ikke fikk puste. hun slo i luften mens hun skrek og gråt om hverandre. hvorfor straffet de henne? hun ville bare ut av alle problemene sine. de hadde ingen rett til å stoppe henne fra å nå sitt mål. men alikevel skulle de blande seg inn.

hun sluttet å skrike, men pusten hennes var helt hysterisk. det hørtes ut som hun hadde løpt flere marathon på rad. og inne i henne hadde hun på en måte gjort det også. det krevde mye pågangsmot og energi for å prøve å håppe over den kanten. og det krevdes også mye energi og prøve å komme seg løs fra armene som holdt henne tilbake. musklene sloknet sakte men sikkert. armene falt ned langs siden og øyelokkene lå rolige. men hun pustet fortsatt hysterisk. i redsel og i skam. dette var ikke meningen. hun skulle ikke overleve. hun skulle ikke måtte se dem i øynene å si både takk og unnskyld. dette skulle ikke skje.

hun ble så flau over det som hadde skjedd at hun reiste seg opp og gikk mot soverommet. "hva skal du nå, Ida" hørte hun de se bak henne. men hun ville ikke møte blikke dems, ville ikke at de skulle se på henne og tenke at, der går hun der ja, stakkars jente. hun ville bare at det skulle gå bort alt sammen.

hun slang seg i senga. lungene og hjertet hennes pumpet for alle krefter. hun klarte så vidt å ligge rolig.
etter en stund roet hun seg ned. hodel og hjertet slappet helt av. som om hun sov. men hun visste hun var våken. hun husket alt som hadde skjedd. og angeren dundret i henne. "faen heller, er jeg så taper at jeg ikke en gang skulle klare dette?" hun gruet seg til å gå ut til de andre. og å fortelle kjærsten hva som hadde hendt.

så hun håper han får lese detteog ikke blir sur for at jeg ikke sa noe, men jeg var så flau og det var ikke meningen. som sagt, jeg mistet dømmekraften og klarte ikke å se konsekvensene som kunne komme av det jeg var i ferd med å gjøre. jeg beklager.

og til dere to som skulle passe på meg. dere gjorde en god jobb. hadde det ikke vert for dere så.. ja.. dere vet hva. jeg er taknemmelig og lei meg over at dere måtte se det. det var ikke meningen . jeg beklager

<3

6 kommentarer

23.01.2012 kl.20:19

trist at ingen tør å komentere

idamarieandersen

24.01.2012 kl.23:23

Anonym: ja, litt enig egentlig "/

linda

25.01.2012 kl.14:22

uansett hva det måtte være ida har du meg husk det <3

idamarieandersen

26.01.2012 kl.14:17

linda: jeg husker det :) takk

liseliten

11.07.2012 kl.21:45

Jeg er glad de stoppet deg...! Skummelt hvordan følelsene kan drive oss til å trosse det vi er lagd for: å leve.

idamarieandersen

13.07.2012 kl.10:21

liseliten: du har helt rett, og tusen takk for at du tok deg tid til å lese dette. jeg setter stor pris på det :)

Skriv en ny kommentar

idamarieandersen

idamarieandersen

17, Moss

Ja, dette er meg. Ida Marie - 1994. jeg vil bare informere om at jeg ikke håper dere tar innleggene mine personlig. selv om jeg skriver "alle" "dere" "vennene mine" osv. så betyr ikke dette at det er ment til alle. okei? :) alle bilder der det står I M ANDERSEN har jeg selv tatt, og redigert. hvis det står noe annet, eller ingenting har jeg funnet dem et annet sted. I need you now, more than ever! <3

Norske blogger

Kategorier

Arkiv

hits