den utstrakte hånden

det er rart, jeg har alltid sagt at jeg skulle ønske folk så meg, at jeg skulle ønske folk brydde seg. at de ikke trodde på unnskyldningene mine. "jeg er bare sliten" eller "det var katten som klorte meg". jeg skulle virkelig ønske at folk sa til meg, "Vi vet begge at dette ikke er sant" men når de gjør det, når de sier at "Ida, jeg vet du lyver" så vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. hvordan jeg skal reagere. jeg blir fornærmet, samtidig som ejg skammer meg.

"hvordan våger du å tro at du kjenner meg? hvordan våger du å late som du fårstår hvordan jeg har det?" jeg vet at dette er feil tankegang. jeg vet at du bare prøver å være en god venn, være der for meg, og bry deg. jeg vet det. men når det virkelig skjer, blir jeg så forbauset. jeg blir sur, nesten forbannet. 



når du ser arrene og sier "går det bra med deg, Ida?" når du stryker kjærlig over dem for å vise at, nei, det er ikke ekkelt. Når du ser dem og ser meg dypt inn i øynene. med et ansiktsutrykk som viser at du bryr deg. da blir jeg satt uten for den trygge sonen. jeg blir kastet ut i virkeligheten. for brått. jeg vet ikke hva jeg skal si eller gjøre. 

når dette skjer pleier jeg som ogtest enten å late som jeg ikke ser det, trekke til meg armen å gjemme den. dekke meg til. eller bare le alt sammen bort. få vekk de vonde tankene, de føle blikkene. rett å slett bare glemme hele greia. for dette er nemlig min sak, ikke din.

samtidig som jeg blir sint og opprørt over at du viser meg at du der at jeg ikke har det så bra, så føler jeg meg glad. jeg føler en slags lettelse over at det faktisk finnes folk som bryr seg, som ser meg. jeg er veldig takknemlig for dette, at dere bryr dere og at dere viser det. jeg er bare ikke i stand til å snakke om det uten å tulle det bort eller bli sint. jeg klarer ikke å ta det på alvår fordi jeg er så flau over det, jeg skammer meg.



jeg har aldri vært flink til å ta i mot hjelp. værken fra venner eller noen andre. jeg har alltid skuylle klare ting selv. gjøre det på min måte. jeg har aldri villet vært til bry. vært en plage for noen. "når de klarer det på egenhånd, skal faen meg jeg det også" jeg tror dette er noe av grunnen til at jeg sliter med å ta i måt den utstrakte hpnden deres når dere viser at dere bryr deg. fordi jeg føler at det ikke er deres oppgave å ta dere av meg. at dette skal jeg klare selv. 

men takk for at dere ser meg og at dere viser at dere bryr dere,. jeg setter stor pris på det, men jeg kan ikke låve at jeg tar i mpt den utstrakte hånden, hjelpen. jeg beklager.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

idamarieandersen

idamarieandersen

17, Moss

Ja, dette er meg. Ida Marie - 1994. jeg vil bare informere om at jeg ikke håper dere tar innleggene mine personlig. selv om jeg skriver "alle" "dere" "vennene mine" osv. så betyr ikke dette at det er ment til alle. okei? :) alle bilder der det står I M ANDERSEN har jeg selv tatt, og redigert. hvis det står noe annet, eller ingenting har jeg funnet dem et annet sted. I need you now, more than ever! <3

Norske blogger

Kategorier

Arkiv

hits