My teacher saved my life

Dette er noe som skjedde for en god stund tilbake, men som jeg har valgt å ikke skrive om før nå. det er kanskje et år siden eller noe. uansett

Jeg hadde lenge tenkt å ta mitt eget liv. jeg hadde planlagt det hele, jeg måtte bare få motet til å gjøre det. jeg måtte glemme tanken på hvordan familien min, vennene mine og kjæresten min ville føle det, hvis jeg gjorde det. jeg måtte fylle hodet mitt med ondskap, noe som egentlig burde skjedd uten problemer. på skolen hadde jeg gått med oppbrettede ermer og hullete bukser, slik at arrene syntes. for hvem brydde seg vel om de? ikke jeg i hvært fall. hele tiden gikk jeg med musikk på ørene. slik at jeg slapp å høre alle de stygge kommentarene jeg fikk slengt etter meg. i friminuttene satt jeg med øynene lukket eller fastbrent i dataskjærmen. jeg ville ikke se alle blikkene. få øyekontakt med noen. Skoletimene brukte jeg som regel på å høre på musikk. liggende under pulten, halvveis sovende og halvveis gråtende. 

Livet mitt gikk på rundgang. det var å stå opp kl 05:30. kle på meg og sminke meg. ta bussen til skolen. være på skolen. ta bussen hjem. være alene. også sove igjen. jeg prøvde å sove mest mulig. det gjør jeg forsåvidt nå også, men ikke som før. jeg visste at hvis jeg voknet på natten, i bare ti sekunder. ville det gå utover de allerede sårede armene, bena, magen og hoftene mine. og jeg kunne ikke gjøre noe for å stoppe det.

jeg var helt sikker på at dette var sånn jeg skulle ha det. dette var meningen med livet mitt. å ha det jævlig. det kom alltid til å være sånn. aldri bli bedre. fremtiden min var kun en svart skygge av evig smerte. jeg kom aldri til å komme meg ut av helvete. det var jeg helt sikker på.

Det eneste lyspunktet jeg hadde, var kjærsten min. han var den beste, snilleste, deiligste og tolmodigste gutten jeg hadde (har). jeg kunne snakke med han om alt. jeg kunne gråte i timesvis, og han ville sitte ved siden av meg heletiden og trøste meg. jeg kunne fortelle han hvor mye jeg hatet folk, til og med han, og han var rolig og fortsatt like trøstende. jeg kunne få sinneutbrudd, slå, klore og sparke han, men allikevel ble han ve min side. holdt meg fast til ejg roet meg ned. han passet alltid på meg. og jeg elsket han for det. Det eneste problemet var at jeg var dritt lei av at alle mine problemer lltid skulle gå utover han. at det var han som måtte ta all dritten fra meg, som han ikke fortjente. han fortjente bedre. en som kunne elske han. en som kunne passe på han. en som kunne høre om hans problemer. men jeg var ikke den personen. jeg tenkte at det beste for oss begge var at jeg bare forsvant. dermed slapp vi begge å være en del av mitt helvete.




så skjedde det som endret synet på ting. kontaktlæreren min skulle ha elevsamtaler, og som alle andre hadde han også lagt merke til alle sårene og arrene på kroppen min. han hadde lagt merke til at ejg gråt og holdt meg tilbake. Vi satte inne i det lille grupperommet. med store glassvegger, slik at alle kunne se oss. et lite bord med to stoler rundt. en til oss hvær. han spurte hvordan det gikk. "fint". såklart. han spurte om jeg fikk hjelp, angående selvskadingen. han spurte om jeg hadde det fint med vennene, om ejg hadde det bra hjemme og om jeg fortsatt var sammen med kjæresten. "fint alt sammen" svarte jeg. sjenert som jeg var. "du må bare tenke på fremtiden, Ida. tenk en dag er alt dette over.du kommer til å lure på hvorfor du taklet dette på denne måten. du kommer til å bo i et fint hus, med en flott gutt og flotte barn. du kommer til å ha det så bra" det var ikke mye han sa egentlig. hvem som helst kunne sagt det, men det var han som sa det. det som snuddet opp ned på tankegangen min. 

Jeg ville ikke lenger ta livet mitt, i en periode. jeg ville nemlig være tilstede når alt dette var over. jeg ville være tilstede når alt var blitt bra igjen. jeg ville ikke gå glipp av gleden. 

3 kommentarer

Ingunn Marie

26.04.2012 kl.00:36

Hei søte Ida! :)<3 Har lenge hatt lyst til å skrive en kommentar på det du har skrevet, men har ikke helt hatt mot til det. Ikke spør hvorfor, men er vel kanskje fordi jeg ikke kjenner deg så veldig godt. Jeg titter ofte innom bloggen din.. ikke fordi jeg er nygjerrig, men fordi jeg bryr meg og lurer på hvordan det går.

Jeg kunne ha spurt deg "Hvordan går det egentlig med deg?", men jeg er ikke så mye med deg, eller jeg kanskje for pinglette? Men jeg vet hvordan de spørsmålene kan ødlegge en fin dag, derfor lar jeg heller være.

Jeg vil at du skal vite at jeg beundrer ditt mot :) og husk at det er mange som bryr seg om deg, til og med de som du ikke er med hver dag. Jeg ser deg og jeg forstår deg!

Flere av oss har problemer, om de synes eller ikke ^^ De kan også være forskjellige. Jeg vil bare si at jeg forstår deg veldig godt og at du ikke er alene.

Vennelig hilsen jenta, som sitter på en av plassene på bakerste rad i klasserommet :)

idamarieandersen

30.04.2012 kl.11:19

Ingunn Marie: Setter utrolig pris på at du skriver dette. jeg kan vel si jeg var ganske sikker på at du ikke brydde deg. ikke det at du så negativt på det, men at det ikke var en ting som streifet deg.
jeg vet at det er mange som er glade i meg, og det er jeg utrolig takknemlig for. hva mer kan man be om?
du beundrer mitt mot? jo takk, men jeg kan ikke se hva du mener med mitt mot. jeg føler meg som den minste, mest pinglete og svakeste jenta som finnes. jeg føler meg langt fra modig på noen måte, men takk.
tusen takk for en veldig fin kommentar, som gjorde begynnelsen på dagen mye bedre :)

Ingunn Marie

06.05.2012 kl.22:37

Jeg beundrer ditt mot, fordi du klarer å snakke om dine vanskeligheter med andre ^^ det skal du ha, det er ikke mange som klarer det... :) Du føler deg kanskje som den mest pinglete og svakeste, men du har faktisk ikke levd livet på en dans på roser.. jeg vil si du er sterk :) du er her fortsatt ^^ og du vet hva du sliter med og du er ikke redd for å si det til andre heller :)

og husk.. hver gang jeg ser på deg og snakker med deg, så er jeg der for deg og jeg bryr meg om deg! :D

Skriv en ny kommentar

idamarieandersen

idamarieandersen

17, Moss

Ja, dette er meg. Ida Marie - 1994. jeg vil bare informere om at jeg ikke håper dere tar innleggene mine personlig. selv om jeg skriver "alle" "dere" "vennene mine" osv. så betyr ikke dette at det er ment til alle. okei? :) alle bilder der det står I M ANDERSEN har jeg selv tatt, og redigert. hvis det står noe annet, eller ingenting har jeg funnet dem et annet sted. I need you now, more than ever! <3

Norske blogger

Kategorier

Arkiv

hits