Angst

For mange er angst kun et begrep. Kun et ord som brukes når noen er veldig redde. Et ord som er vanskelig å forstå. Det gjelder ikke dem selv og har aldri gjort det. Men for veldig mange andre er angst en stor del av hverdagen.

For alle der ute som ikke sliter med angst kan det virke veldig ulogisk. Utrolig forvirrende. Så jeg vil gjerne prøve å forklare det kort og greit. De aller fleste har en gang i tiden vært redd for mørket. Som barn er dette en av de største redslene jeg gikk gjennom. Å måtte gå innenfor dørstokken til et rom i mørke. Å gå hjem fra en venninne etter solen hadde gått ned. Å skru av lyset på soverommet når jeg skulle legge meg. Jeg tror de aller fleste har hatt det sånn når de var små. Tenk deg den følelsen. Når oren din ba deg gå ned i kjelleren for å hente ved. Når du åpnet døra og tittet ned og du ikke kunne se enden av trappa. Når alt du så var bekende mørke. Du kunne skru på lyset, men lysbryteren var i bunnen av trappen. Kan du huske den følelsen? Redselen som gikk gjennom deg. Hjertet hamret fortere, du ble klam i hendene. Du skulle gjort hva som helst for å komme deg vekk fra denne situasjonen.

Vel, for noen forsvinner ikke denne redselen. Den følger med dem uansett hvor de går. Uansett hva de gjør. Om de må ta ut av oppvaskmaskinen. Om de må møte opp på skolen. Om de må kjøpe mer dopapir. Dette virker for de aller fleste som bagateller. Og jeg kan forstå det veldig godt. Hvorfor skal jeg være livredd for å levere det gamle bankkortet mitt på banken? Det er jo bare en bagatell.



Som regel er denne angsten knyttet til enten noe som MÅ gjøres eller til det ukjente. Å gå på skolen er noe jeg må. Men noe som skremmer livet av meg. Jeg vet ikke hva jeg egentlig er så redd for, men det føles som verdens ende. Eller det at jeg må dra til legen alene. Hva er det verste som kan skje? At jeg får medisiner? Hva er så ille med det? ingenting. Det er ingenting som kan skje som verken truer livet mitt eller stoltheten min. så hvorfor i helvete er det så innmari vanskelig for meg å gjøre disse tingene? Det er når det kommer til det ukjente jeg er aller verst. Første gang jeg skulle kjøre buss alene var jeg så redd at jeg nesten valgte å gå hele veie isteden. Nettopp fordi jeg aldri hadde gjort det før. Jeg hadde ingen mulighet for å analysere alle mulige utfall og kommentarer fordi jeg ikke ante hvordan det fungerte. Jeg kunne ikke planlegge alt som skulle skje, fordi jeg ikke visste hvordan jeg skulle gjøre det. mens nå, etter å ha tatt bussen hver dag i tre år er det ikke lenger noe farlig. Jeg kan analysere situasjonen. Jeg kan tenke meg til alle mulige komplikasjoner og løsninger.

Mamma ba meg om å gå ned til kontoret på skolen for å hente noen papirer her for ikke så lenge siden. Jeg frøs til. Hente papirer. Jeg vet ikke hva slags papirer. Jeg vet ikke humøret på dama som er der. Jeg vet ikke om de har papirene. Jeg vet ikke hvor lang tid det ville ta. Og så videre. Alle disse små tingene, som for andre helt ubetydelige kan for meg, eller for noen andre som sliter med angst, være uutholdelige. Vi vet kanskje ikke hvorfor, men det føles virkelig ut som om jeg kommer til å dø.

Jeg vet det er vanskelig å forstå for en som ikke sliter med angst, men det er faktisk virkelig for veldig mange andre mennesker. For veldig mange som virker helt normale, er dette noe som styrer, kontrollerer hverdagen deres. Kan ikke gjøre noe uten å måtte analysere alle muligheter. Så når jeg forteller deg om den forferdelige følelsen jeg fikk da jeg måtte gå i banken helt alene, prøv å forstå, prøv å sette deg inn i min situasjon. For er man grepet av angsten, er det mye som skal til før den bare forsvinner.

4 kommentarer

Charlotte

21.01.2013 kl.16:34

bra skrevet, Ida <3

--

21.01.2013 kl.22:11

Til og med bare tanken på å gå i buikken alene, eller ringe noen man ikke kjenner i telefonen, der man ikke allerede vet utfallet. Det er fælt å snakke med folk man ikke kjenner.

idamarieandersen

23.01.2013 kl.14:38

Charlotte: takk :)

idamarieandersen

23.01.2013 kl.14:41

--: jeg kjenner den følelsen. det viktige er å fortelle noen hvordan du har det, og hvor ille det får deg til å føle deg på en ordentlig serriøs måte uten å tulle med det :) da vil du garrantert få hjelp og støtte til å gjøre de små tingene. om de kanskje er med deg i butikken eller sier de første ordene i telefonen så kan det hjelpe deg mye <3 jeg har mange som hjelper meg med sånne ting. og det har gjort meg godt ^^

Skriv en ny kommentar

idamarieandersen

idamarieandersen

18, Moss

Ja, dette er meg. Ida Marie - 1994. jeg vil bare informere om at jeg ikke håper dere tar innleggene mine personlig. selv om jeg skriver "alle" "dere" "vennene mine" osv. så betyr ikke dette at det er ment til alle. okei? :) alle bilder der det står I M ANDERSEN har jeg selv tatt, og redigert. hvis det står noe annet, eller ingenting har jeg funnet dem et annet sted. I need you now, more than ever! <3

Norske blogger

Kategorier

Arkiv

hits