Angst

For mange er angst kun et begrep. Kun et ord som brukes nr noen er veldig redde. Et ord som er vanskelig forst. Det gjelder ikke dem selv og har aldri gjort det. Men for veldig mange andre er angst en stor del av hverdagen.

For alle der ute som ikke sliter med angst kan det virke veldig ulogisk. Utrolig forvirrende. S jeg vil gjerne prve forklare det kort og greit. De aller fleste har en gang i tiden vrt redd for mrket. Som barn er dette en av de strste redslene jeg gikk gjennom. mtte g innenfor drstokken til et rom i mrke. g hjem fra en venninne etter solen hadde gtt ned. skru av lyset p soverommet nr jeg skulle legge meg. Jeg tror de aller fleste har hatt det snn nr de var sm. Tenk deg den flelsen. Nr oren din ba deg g ned i kjelleren for hente ved. Nr du pnet dra og tittet ned og du ikke kunne se enden av trappa. Nr alt du s var bekende mrke. Du kunne skru p lyset, men lysbryteren var i bunnen av trappen. Kan du huske den flelsen? Redselen som gikk gjennom deg. Hjertet hamret fortere, du ble klam i hendene. Du skulle gjort hva som helst for komme deg vekk fra denne situasjonen.

Vel, for noen forsvinner ikke denne redselen. Den flger med dem uansett hvor de gr. Uansett hva de gjr. Om de m ta ut av oppvaskmaskinen. Om de m mte opp p skolen. Om de m kjpe mer dopapir. Dette virker for de aller fleste som bagateller. Og jeg kan forst det veldig godt. Hvorfor skal jeg vre livredd for levere det gamle bankkortet mitt p banken? Det er jo bare en bagatell.



Som regel er denne angsten knyttet til enten noe som M gjres eller til det ukjente. g p skolen er noe jeg m. Men noe som skremmer livet av meg. Jeg vet ikke hva jeg egentlig er s redd for, men det fles som verdens ende. Eller det at jeg m dra til legen alene. Hva er det verste som kan skje? At jeg fr medisiner? Hva er s ille med det? ingenting. Det er ingenting som kan skje som verken truer livet mitt eller stoltheten min. s hvorfor i helvete er det s innmari vanskelig for meg gjre disse tingene? Det er nr det kommer til det ukjente jeg er aller verst. Frste gang jeg skulle kjre buss alene var jeg s redd at jeg nesten valgte g hele veie isteden. Nettopp fordi jeg aldri hadde gjort det fr. Jeg hadde ingen mulighet for analysere alle mulige utfall og kommentarer fordi jeg ikke ante hvordan det fungerte. Jeg kunne ikke planlegge alt som skulle skje, fordi jeg ikke visste hvordan jeg skulle gjre det. mens n, etter ha tatt bussen hver dag i tre r er det ikke lenger noe farlig. Jeg kan analysere situasjonen. Jeg kan tenke meg til alle mulige komplikasjoner og lsninger.

Mamma ba meg om g ned til kontoret p skolen for hente noen papirer her for ikke s lenge siden. Jeg frs til. Hente papirer. Jeg vet ikke hva slags papirer. Jeg vet ikke humret p dama som er der. Jeg vet ikke om de har papirene. Jeg vet ikke hvor lang tid det ville ta. Og s videre. Alle disse sm tingene, som for andre helt ubetydelige kan for meg, eller for noen andre som sliter med angst, vre uutholdelige. Vi vet kanskje ikke hvorfor, men det fles virkelig ut som om jeg kommer til d.

Jeg vet det er vanskelig forst for en som ikke sliter med angst, men det er faktisk virkelig for veldig mange andre mennesker. For veldig mange som virker helt normale, er dette noe som styrer, kontrollerer hverdagen deres. Kan ikke gjre noe uten mtte analysere alle muligheter. S nr jeg forteller deg om den forferdelige flelsen jeg fikk da jeg mtte g i banken helt alene, prv forst, prv sette deg inn i min situasjon. For er man grepet av angsten, er det mye som skal til fr den bare forsvinner.

4 kommentarer

Charlotte

21.01.2013 kl.16:34

bra skrevet, Ida <3

--

21.01.2013 kl.22:11

Til og med bare tanken p g i buikken alene, eller ringe noen man ikke kjenner i telefonen, der man ikke allerede vet utfallet. Det er flt snakke med folk man ikke kjenner.

idamarieandersen

23.01.2013 kl.14:38

Charlotte: takk :)

idamarieandersen

23.01.2013 kl.14:41

--: jeg kjenner den flelsen. det viktige er fortelle noen hvordan du har det, og hvor ille det fr deg til fle deg p en ordentlig serris mte uten tulle med det :) da vil du garrantert f hjelp og sttte til gjre de sm tingene. om de kanskje er med deg i butikken eller sier de frste ordene i telefonen s kan det hjelpe deg mye <3 jeg har mange som hjelper meg med snne ting. og det har gjort meg godt ^^

Skriv en ny kommentar

idamarieandersen

idamarieandersen

18, Moss

Ja, dette er meg. Ida Marie - 1994. jeg vil bare informere om at jeg ikke hper dere tar innleggene mine personlig. selv om jeg skriver "alle" "dere" "vennene mine" osv. s betyr ikke dette at det er ment til alle. okei? :) alle bilder der det str I M ANDERSEN har jeg selv tatt, og redigert. hvis det str noe annet, eller ingenting har jeg funnet dem et annet sted. I need you now, more than ever! <3

Norske blogger

Kategorier

Arkiv

hits