Dumpet ned i søppelsekken.

Det er noe jeg har tengt lenge på å skrive om, men som jeg aldri har fått somlet meg til. Jeg tror det er fordi det er noe jeg er veldig stolt av. noe jeg har klart å gjøre som jeg aldri trodde jeg ville gjøre. Jeg synes ofte det er vanskelig å fortelle andre at jeg har gjort noe bra. At jeg fortjener en klapp på skulderen, så jeg har på en måte latt det ligg å bare være mitt. men nå er jeg klar for å fortelle det til dere også.

Jeg har jo akkuratt flyttet inn i nytt hus med mamma, JP og lillebror. Det vil si, jeg flytter ikke ordentlig inn før jeg er ferdig på folkehøyskole i Sandefjord. Men når vi flyttet er jo det å pakke ned soverommet en stor del. Mens jeg pakket ble det også en hel del jeg ikke tok med meg videre inn på det nye rommet. gamle ting jeg fant liggende som jeg hadde glemt at jeg hadde.

Da jeg var nesten ferdig sto jeg igjen med en liten lilla kiste som jeg hadde hatt utrolig lenge. Jeg sto med tårer i øynene og stirret ned på den lille esken. jeg kunne føle den stirre tilbake på meg og hviske vonde tanker inn i ørene mine. Denne esken inneholdt redskaper jeg brukte til å la de røde tårene renne. Redskaper som hadde vært med meg gjennom de tunge nettene.

Fingrene mine ble helt hvte der jeg sto å niholdt i kisten. Jeg vlle så gjerne gi slipp. jeg ville bli ferdig med dette. jeg ville komme meg videre. nå målet med å være skadefi i 6 måneder. Jeg lukket øynene, løsnet på grepet og helt uten videre, skled den ut av fingrene og dumpet ned i søppelsekken. sammen med gamle tannbørster og annet søppel. for det var det det var, den lilla kisten, søppel.

Hviskene fra fortidens netter stoppet. jeg kunne ikke kjenne de dømmende blikkene. Jeg følte på en ekte glede. som gjorde meg stolt. jeg gråt ikke ford eg var trist, men fordi jeg var så utrolig glad. for bare ett år siden kunne dette aldri ha skjedd.

Det er takket være menneskene rndt meg at jeg klarte dette. Takke være at jeg føler at jeg må være sterk for Tøffen (nye hunden min). Takket være nye venner som ser meg for den jeg er og ikke for sårene. Takket være et støttende miljø. Og ikke minst, takket være all kjerligheten. For dere der ute virker det kanskje som et lite steg, men for meg, som har slitt med dette i mange år, er dette et gigantisk steg ut av skyggen og inn i lyset og gleden. Jeg er glad for at jeg ikke lenger er i lenker. Takket være alle DERE!

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

idamarieandersen

idamarieandersen

19, Moss

Ja, dette er meg. Ida Marie - 1994. jeg vil bare informere om at jeg ikke håper dere tar innleggene mine personlig. selv om jeg skriver "alle" "dere" "vennene mine" osv. så betyr ikke dette at det er ment til alle. okei? :) alle bilder der det står I M ANDERSEN har jeg selv tatt, og redigert. hvis det står noe annet, eller ingenting har jeg funnet dem et annet sted. I need you now, more than ever! <3

Norske blogger

Kategorier

Arkiv

hits